En litterær forelskelse

FRAMSNAKKING: En krim som maner til ettertanke og en til nå hemmelig litterær forelskelse er de to bøkene Tiger Garté i Goliat ønsker å løfte fram.

Det er både nytt og kraftfullt, treffende og tøft, vart og følsomt når Tiger Garté svarer på BOK365s utfordring om A) å løfte frem en bok fra eget forlag som ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener, og B) å velge en bok fra et konkurrerende forlag.

– I krimforlaget Goliat leser vi så mye kriminallitteratur i jakten på den nye kanonen, at det oppleves som en fest når vi finner noe utenom det vanlige og som overrasker oss. Derfor vil jeg trekke fram vår forfatter William Shaw, som virkelig er en ny og kraftfull stemme i sjangeren. Shaw har slettes ikke gått helt ubemerka inn i det norske bokmarkedet, for han fikk en sekser på terningen av Adresseavisens Ole Jacob Hoel for boka Fuglekikkeren i sommer. Dette er første krimroman i serien om etterforsker Alexandra Cupidi i Kent-politiet, og Hoel skreiv blant anna at det var en «dypt original og skikkelig spennende krimhistorie, befolket av mennesker som gjør inntrykk.» Selv blei jeg fengsla allerede etter første avsnitt i romanen som går slik: «Det var to grunner til at William South ikke ville være en del av mordetterforskningsteamet. Den ene var at det var oktober. Trekkfuglene hadde begynt å komme inn ute ved kysten. Den andre var at selv om ingen visste det, så var han en morder selv.»

Maner til ettertanke

Tiger Garté fremhever det tidsaktuelle ved Shaws bøker:

– Etter min mening er William Shaw nærmest genial i måten han syr samfunnsaktuelle utfordringer inn i kriminalgåtene sine. Det er alltid et sosiologisk aspekt mellom linjene, og mens det i «Fuglekikkeren» handler om konflikten i Nord-Irland og sammenstøtene mellom katolikker og protestanter, er det i «Salt Lane» de illegale og identitetsløse flyktningene og deres liv som er beskrevet. «Salt Lane» har nettopp utkommet etter å ha vært noe forsinka fra trykken, og litt i skyggen av Peter Mays suksess ønsker jeg derfor å trekke fram nettopp den. Begge bøkene til Shaw maner til ettertanke, og det er godt driv i dem, mye på grunn av den kompromissløse etterforskeren Cupidi, og også hennes opprørske tenåringsdatter Zoë, som mot sin vilje måtte bli med på flyttelasset fra London til Kent. Jeg anbefaler begge disse bøkene på det varmeste for alle krimhungrige lesere denne høsten.

 

Slående tittel

Når Garté skal velge en bok fra et annet forlag, går ferden til Oktobers hyller:

– Skal jeg anbefale én annen bok, fra en forfatter på et anna forlag, er det en så vanskelig øvelse at jeg bare må ta det første som slår meg: Og da blir det en litt hemmelig litterær forelskelse jeg lenge har hatt til Mona Høvring. Jeg har egentlig blitt kjent med skrivinga hennes gjennom dikta og korttekstene hun har prestert, men da jeg så det duse og vakre omslaget og den slående tittelen Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født, blei jeg såpass nysgjerrig at jeg fikk tak i den. Og jeg blei begeistra av den også! Jeg synes det er befriende å av og til lese et verk der språket nærmest vokser ut av fortellinga og gir noe helt eget, og du som leser begir deg fullstendig inn i det universet forfatteren skaper og inviterer til. Det er treffende og tøft, og samtidig vart og følsomt. Jeg har sett denne ofte dresskledde lyrikeren mange ganger i Forfatterforeningen, men aldri turt å ta kontakt med henne, og jeg får lyst til å gjengi dette korte utdraget fra boka hennes:

«Jeg blei stående inntil veggen, dette klassiske motivet for tristesse, men det var ingenting bedrøvelig ved tilstanden jeg var i. Jeg hadde et glass whisky i den ene hånda og en halvliter i den andre. Jeg takka høflig nei til flere beilere, jeg dansa ikke, fordi jeg hadde skada ankelen, sa jeg. Jeg drakk meg brisen. Jeg hadde ikke hygga meg sånn på lenge.»

 

 

-- annonse --