Mari Andreassen har satt sin egen høye standard. Løp og kjøp, mener vår anmelder.
Hvor lenge varer vi er tittelen, og forfatteren setter ikke spørsmålstegn bak. Hvor lenge relasjonene varer i denne novellesamlingen, er ikke noe å undres oppriktig over. At ting skal gå til pisis (som vi sa som barn, det betyr åt skogen, til helvete mm, men hadde en ordlikhet med «to pieces» som jeg likte), virker å være oppe og avgjort allerede, selv om det i mange tilfeller er unge liv det skrives om. Den oppdagelsen gir novellene en ekstra dimensjon.
Mari Andreassen:
Hvor lenge varer vi
Cappelen Damm
160 sider
Mari Andreassen er født i 1983 og har gått på Forfatterstudiet i Tromsø og jobbet med dramatikk og scenekunst, opplyser forlaget. Hun leverer en bok som er den hvasseste debut jeg kan huske siden Lars Ove Seljestads roman Blind i 2005. Epler og pærer kan dele fat, men ikke sammenlignes. Andreassen virker ikke å slekte på så mange. Hun er sin egen, med en forbløffende dyktig utført fortellerteknikk som hun perfeksjonerer spesielt i novellene Game mode: Survival og Forstyrrelser.
Uhyggen i trygg skog
I den første er vi med mor og sønn på skogstur. I åpningen snubler moren i en rot på stien, gjenvinner balansen og ser seg om etter gutten før hun konstaterer «Ja. Hun hadde gått fra ham igjen». Denne opplysningen er et pent plantet varsel og får dobbel betydning ganske så raskt. Guttungen er et foranskutt lyn og engasjeres av alt i skogen. Hun holder tilbake, føler seg ikke helt tilstrekkelig og slik går det noen sider inntil hele handlingen snur i opplysningen som kommer frem i dette utklippet:
– Kan jeg få tenne? Lucas holdt fram hånden. Hun klasket seg på lårene og spratt opp – Ja, klart. Hun rotet rundt i lokket på sekken, klappet seg på bukselommene, kikket overdrevent urolig i en av plastposene. – Vet du hva, pappa har alltid fyrstikker i sekken, men jeg tror han har brukt dem opp. han så på henne med armene ned langs kroppen. Hun ventet på utbruddet. – Gjør ikke noe, sa han, – gjør ikke noe.
Han kom til å velge Stein.
Bomben bak døra
I Forstyrrelser gir hun så minimalt med opplysninger som premiss, om hvem folk er og hva slags funksjon de har i fortellingen, at enhver vesle opplysning er med på å snu handlingen og maktforholdene. Espen ringer ikke på døra, kommer bare rett inn, som en hvilken som helst annen kjæreste. Han har slips. Så får vi forsiktig vite hvem den avdøde er, og det snur hele besøket og dets formål, hele novellen.
Noveller er så mangt på norsk. Margaret Skjelbreds erindringer, Kjell Askildsens kammerspill med én person, Levi Henriksens landskaper med kjeledress, Lars Saabye Christensens smart fortalte sårheter, Bjørg Viks ramsalte realisme, Jan Grues ikke alltid så tilgjengelige tekster, Laila Stien som mesterlig lirker hemmelighetene ut av folk i et hverdagslig språk, og ja, det må medgis at jeg tenker litt på Laila Stien når jeg leser Mari Andreassen om igjen. Begge våger å la barn komme til orde, til å føre ordet og tillater tørrpraten å gi autensitet til situasjoner og scener før det smeller, gjerne fra en bombe gjemt bak døra eller i noe som allerede er sagt i en annen mening og sammenheng.
Hvor skjøre er ikke disse litterære konstruksjonene på ned mot femten boksider som attpåtil setter seg som mål å gi en ekstra mening til og innsikt i de små og store nederlagene våre? Håndverksmessig skal det ikke gjøres så mye galt før slike noveller faller sammen i et stort blah og blir intetsigende. Tre tideler er ikke noe å bry seg om i et milløp, men novellen er litteraturens 800-meter. Så mye lengsel på så liten flate, Knausgårds tittel på Munch-boka, kan være en fin intensjon å gå inn i Andreassens bok med. Man må lese alt med oppmerksomhet. Novellen er noen ganger et lureløp.
Les debutanten(e)
Av de sju novellene i Hvor lenge varer vi, er det åpningsnovellen Zero som er den svakeste, hvis et slik adjektiv kan brukes om en så inni hampens solid debutant.
Her er det bare å løpe og kjøpe, like og dele og håpe på en høst med mye regn slik at du rekker to-tre runder med hver novelle og får oppdaget nye ting hver gang før de store kanonene smeller igjen i både mediene og på bestselgerlistene. Du skal jo lese minst én debutant i år også.
VIDAR KVALSHAUG
