Velskrevet om harde Harald

I den tredje boken i serien om den siste vikingkongen aner vi konturene av han som skal bli kongen Harald Hardråde. I Keiserens leiesoldat løfter Jan Ove Ekeberg serien tilbake på sporet.

Sagaen om Harald Sigurdssson er en fantastisk fortelling fra en tid vi kjenner gjennom Snorre og andre samtidige, men ellers bare har sett omrisset av. I Jan Ove Ekebergs serie får den brutale vikingen kjøtt på beina og vett i skallen, og selv om hovedpersonen ikke akkurat tigger om å bli likt, er tegningen Ekeberg gir av Harald fascinerende, og i hvert fall tidvis troverdig.

Hevn og brutalitet

For her har vi en mann som var med i slaget på Stiklestad bare 15 år gammel, og som etter slaget og halvbroren Olavs død rømte østover og tjente hos fyrst Jaroslav i Rus. Som med en viss suksess beilet til fyrstens datter og dermed måtte flykte videre til Bysants, her vi, idet bok nummer tre åpner, finner ham i tjeneste hos den østromerske keiseren i Konstantinopel.

Jan Ove Ekeberg:
Den siste vikingkongen – Keiserens leiesoldat

Roman
Gyldendal
336 sider

Det er spenning fra start til mål i denne velkomponerte romanen, på flere arenaer og på flere plan. Harald leder væringgarden, en hær av leiesoldater fra nord, og han involveres sterkt i maktkampen ved hoffet i byen vikingene kaller Miklagard, der den syke keiseren Mikael IV ikke har særlig lenge igjen og der den bortskjemte og ubrukelige adoptivsønnen med samme navn kommer til å overta tronen. Hvis da ikke keiserinne Zoë spenner bein på maktovertakelsen.

Midt oppi dette får Harald ordre om å erobre Sikelía (Sicilia), og det må han gjøre sammen med den forræderske general Gyrge. Samtidig introduseres vi for den hevnende maureren Azim, som har planer om å drepe Sikelías hersker, og tenkte vi det ikke: Azim og Haralds veier krysses og skjebnene deres flettes i hverandre. De legger sågar ut på en pilegrimsreise med keisersønnen som vil se både Jerusalem og elven Jordan, der Jesus ble døpt. Det er en reise som ikke akkurat er ufarlig, og som avføder en nærmest ufattelig brutalitet når væringene tar opp kampen mot beduinske landeveisrøvere.

Serie på sporet igjen

Jan Ove Ekeberg har med denne boken fått harde Harald tilbake på rett kurs etter den noe svakere bok to. Språket flyter virkelig denne gangen, og sagastilen i den direkte talen er praktfull, uten at den overdrives. Som når Finn Arnesson forteller at han har drept kong Olavs banemann på Stiklestad, Tore Hund: «Tore fikk gå udrept altfor lenge.» Eller hva med: «Det venter mye hevnarbeid på oss også i morgen.

Og ja, det er mye dreping. Og tortur. Folk spiddes og blindes og dør på grusomste vis, skildret i detalj. Noen ganger blir det for mye, men vi kjøper det, fordi det trolig var en del av den harde virkeligheten den gangen. Harald viser seg forøvrig å være en av de aller hardeste når hevnarbeid skal utføres.

Så har han også et brutalt navn heftet ved seg i kongerekken. Harald Hardråde formes virkelig i denne boken, som slutter med at han står ved nok en korsvei. Hjemme i Norge mener mange at Olav den Helliges sønn, kong Magnus, er i ferd med å selge landet til danskene. Det er mange som heller vil ha Olavs halvbror til konge.

Vi aner at et gjensyn med gamlelandet er på trappene. Og vi gleder oss til neste bok.

ATLE NIELSEN