En grei drittsekkroman

ANDREBOKA: Ellen Emmerentze Jervells roman når ikke helt opp. Foto: Therese Alice Sanne Foto: Therese Alice Sanne

Ellen Emmerentze Jervells andre roman går i alle retninger samtidig.

Bli med til samtiden og til den evige debatten om kunst og hva som er kunst. Kan man bløffe seg til topps, helt inn i prestisjegallerienes beste rom? Og hvorfor gjøre det?

Magnus har ikke orden på livet sitt. Han halser etter. Sammen med vennen Petter, driver han halvhjertet et slags cateringfirma. Det Magnus burde ha gjort med hele hjertet, er forsvunnet av syne. Han er etter med husleiene, trikser med et par kvinner samtidig og galleriet i Tromsø venter på hans bidrag til en stor utstilling. Tyske aviser


Ellen Emmerentze Jervell:
Bra kunst om menn

Skjønnlitteratur
Gyldendal
193 sider

skriver om ham. Forventningene er enorme, men Magnus står hele tiden i veien for seg selv. Og midt i denne galeien, med øl, brennevin, desperasjon, og kunstforsøk i en sliten garasje, trer to andre historier frem: En fraværende far og Magnus´fraværende forståelse av hvordan han har vært overfor kvinner. Ryktene går i Tromsø. Han er overgriper. Det murrer. Ryktene når galleriet.

Mot slutten av romanen, trer et nytt påfunn inn, forkledd som idé: Kan kunsten heve ham over #metoo, kan et siste stunt performance «frikjenne» ham for det som måtte ha skjedd, som han ikke har noen erindring om?

For mye, for lite

Ellen Emmerentze Jervells andre roman får ikke helt bestemt seg for hva den skal handle om eller hvor hvordan den skal føre disse elementene sammen. 193 sider kan muligens være et litt for lite lerret for disse tre nokså store fortellingene om et menneske. 193 sider fører til raske hopp og et godt driv, men vi kommer ikke inn i Magnus´tenkemåter selv om vi ser hans væremåte. Han flyter rundt i romanen, som han vel også gjør i livet, og nekter å ta ansvar for å både seg selv og sin væren i verden. Kanskje er det slik en roman om en slik type må skrives, men jeg skulle ønske han hadde en dybde å stige opp fra, en grunnmur å stå på når han foretar de halsbrekkende livsforsøkene sine. Eller kan man flyte så lenge på umodenhet og uforsiktighet?

Det er galleristen som definerer ham. Hun mener det han leverer og skisser opp er «bra kunst om menn». Det tror han på, men Magnus er kanskje ikke i stand til å se selvutleveringen i det før helt mot slutten? Kvinnene rundt ham klarer heller ikke å dechiffere ham. Det er både trekant- og firkantdramaer som ikke later å affisere ham noe særlig. Er han på hell – eller er dette starten på en kynisme som får ham helt til topps i kunstverdenen?

Grei drittsekkroman

Fjellfolk var Jervells debut i 2018 og omsorgssvikt en betydelig del av tematikken. Det er også tilstede i Bra kunst om menn i form av tilbakeskuende scener om faren, sjåføren som ikke elsket ham. Magnus har få refleksjoner rundt hva dette har gjort ham til, hva slags mannfolk han har blitt. Og det er kanskje nødvendig for å kunne dure frem som han gjør. Magnus er ikke i denne verden for å vinne sympati, og det er blitt en grei drittsekkroman av ham, ikke mer.

VIDAR KVALSHAUG

 

 

-- annonse --