Mushaga Bakengas (31) liv som en ganske god fotballspiller.
Jeg er ingen ekspert på området, for å si det mildt, men antar det er sannsynlig at fotball-biografien, den som er noe mer enn bare en helte-bok med flotte fargebilder, helst skrevet av en forfatter med en viss ballast og om en spiller som fortsatt er aktiv i publiseringsøyeblikket, fikk sitt store gjennombrudd med «Jeg er Zlatan» (2011), om Zlatan Ibrahimović, som var «fortalt til David Lagercrantz».
Den solgte som kjent i bøtter og spann, og må ha gjort noe med markedet. Der det tidligere vel var naturlig at en idrettsutøver så seg tilbake først etter at de hadde lagt opp – det skjer jo som regel ganske tidlig i livsløpet – er det såvidt jeg kan forstå nå mer vanlig at sports-profiler smir mens kroppen er ung og varm, og, øh, livets røde kort ennå ikke er blitt vist.
Antiklimaks
Mushaga Bakenga, relativt kjent fra et utall lag i både inn- og utland, er fremdeles aktiv, i skrivende stund på det kypriotiske laget Apollon Limassol (nei, ikke jeg heller). Men det kan diskuteres hvor sentralt navn trønderen har vært i historien norsk proff-fotball. Om det er én følelse Drømmen og skyggen – en historie om flukt, mirakler og fotballens råskap etterlater en med, er det at den talentfulle, fargerike spissen har vært ekstremt rastløs. Og kanskje aldri fått det hundre prosent til noe sted (med mulig unntak av Odd).
Mushaga Bakenga og Eivind Hofstad Evjemo:
Drømmen og skyggen – en historie om flukt, mirakler og fotballens råskap
Vigmostad & Bjørke
298 sider
For den er en underlig melankolsk opplevelse, denne boken. Full av det som bare kan kalles antiklimaks: Tap, nedrykk og motgang, noen ganske få triumfer (flere av dem iakttatt fra benken), en akillessene som har uskadeliggjort vår helt i to lange perioder og – nesten hele veien – et vrient forhold til både lagkamerater og trenere.
Så … er dette noe å skrive bok om da? Tja og nei. Kanskje som det engelsktalende kaller «a cautionary tale» – en fortelling om at en proffkarriere i fotball ikke nødvendigvis er lik Braut Haaland og Ødegaard? At det er deri «fotballens råskap» ligger?
Eller det motsatte: En forsikring om at dersom du er god – ikke nødvendigvis best, men godt over gjennomsnittlig god – vel, så er det gode penger å tjene på lidenskapen. Selv for spillere som får ikke plakater av seg hengt opp på åtte av ti gutterom, og blir dyrket som halvguder.
Krig og flukt
Men «skyggen» som det vises til i boktittelen, handler ikke om at Bakenga har levd sitt liv i skyggen av mer profilerte norske proffer. Snarere sikter den til en dramatisk historie i barndommen hans, da den to år gamle Bakenga, som er født i Trondheim i 1992, blir tatt med til foreldrenes opprinnelsesland, Kongo, av moren, som jobber for UNICEF.
I 1996 bryter det som kalles Den første krigen i Kongo ut, hvorpå opprørsstyrkene, med støtte fra nabolandene Rwanda og Uganda, avsetter presidenten Mobutu Sese Seko. Familien Bakenga må forlate hjemmet sitt i Bukavu, og tilbringer to år på flukt. De er fattige og sultne, volden rundt dem er grusom, og Bakengas onkel, Denis Mukwege – gynekolog og fredsaktivist, spesialist i å behandle voldtatte kvinner – er spesielt utsatt. (Han ble tildelt Nobels fredspris i 2018.)
Eivind Hofstad Evjemo, som har skrevet boken, gjør naturlig nok det meste ut av denne dramatikken. Problemet er bare at hovedpersonen selv, som var et barn, ikke husker stort av den. Hofstad Evjemo er således nødt til å støtte seg tungt på intervjuer med fotballspillerens foreldre, Willy og Fiffi Ndirira Mukwege Namugunga, Denis’ søster, for å beskrive flukten. Hvilket er greit.
Men stoffet om Mukwege, som det er mye av i den første av de tre delene, føles mer distansert. Hofstad Evjemo har ikke selv snakket med den formidable mannen, som setter et så stort preg på begynnelsen av denne fortellingen. Han må lene seg på legens selvbiografi fra 2021, samt andre biografers og journalisters arbeide. Det merkes. Stoffet føles unektelig annenhånds.
- annonse -
Stollek
Familien Bakenga kommer seg heldigvis helskinnet tilbake til Trondheim igjen, der det unge talentet starter sin karriere i National. Han har øynene på Rosenborg, selvsagt, hvem i Trondheim har ikke det, men er cocky nok til å tidlig begynne å drømme om England. Han debuterer på A-laget i 2019, etter to år i drivhuset, og så begynner stolleken:
Noen ganske ulykkelige år i Club Brugge i Belgia i 2012-2016. Utlånt til Cercle Brugge 2012-2013. Lånt til Esbjerg, Danmark 2013-2014. Til Eintracht Braunschweig, Tyskland 2014-2015.
Deretter bærer det gudhjelpe til Molde, trøndernes hatlag nummer én, i 2015-2016. Så tilbake til Rosenborg igjen, 2016-2017, der mange har lagt ham for hat for «sviket». Langt nord til Tromsø i 2017 og 2018. Deretter Trondheim igjen den neste sesongen. Dog ikke til Rosenborg, men lillebror Ranheim.
2020-2021: Odd, Skien (hans lykkeligste år?). Så Tokushima Vortis, Japan 2021-2023 (de er rare der nede!). I 2023 bar det til Stabæk. Og sist altså Kypros, der han så langt har gjort det skarpt, etter å ha vurdert å legge i en god del år.
Det er en rar, tilsynelatende på-lykke-og-fromme karriere. Bakengas kritikere, fra Rosenborg-legenden Nils Arne Eggen til nesevise sportsjournalister, har ment at Bakenga har vært for rastløs, for ivrig etter å stikke av hjemmefra og ut i den store fotball-verdenen, at han for tidlig begynte å jakte de store pengene. Han er ikke blitt skikkelig husvarm noe sted, og har aldri fått tatt ut potensialet i seg.
Motarbeidet
Bakenga, derimot, mener at han har blitt motarbeidet av uforstand hele veien. Ikke hans egen, men (nesten) alle andres. Han har lite positivt å si om trenerne – den helgenforklarte Eggen i aller høyeste grad inkludert. Han mener seg svindlet og undervurdert av to tidligere agenter.
Han virker ikke å være en naturfødt lagspiller heller. Skrytet han evner å kryste ut av seg om lagkameratene sine opp gjennom årene, enten de heter Steffen Iversen eller Nicklas Bendtner («stallfyll fra Nottingham Forest», «tung og lat») kommer med surmagede forbehold: «Jo, han og han er god, men …».
Det er, kort sagt, en god del sutring. Mye ikke udelt sympatisk ansvarsfraskrivelse. Bakenga blir riktignok flinkere til å ta selvkritikk etter hvert som karrieren skrider frem. Det er jo noe. Men han bærer med seg en aura av frustrerende uforløst talent.
Når det gjelder rasismen han har opplevd i den ikke spesielt progressive fotballindustrien, har han imidlertid kommet et langt stykke på vei. Til å begynne med aksepterte han den, fordi det er «sånn verden er». Ignorerte de kvalmende «apelydene» fra tribunen, tok en bit av bananen noen idioter kastet etter ham i Warszawa. Denne tålmodigheten har nå tatt slutt. Kampen mot rasismen blant fansen er en Bakenga er forberedt for å ta.
«En kropp med en verdi»
Men alt i alt: Litt rar og litt trist bok dette. Full av referater fra nokså uinteressante kamper i klubber de færreste nordmenn bryr seg om. Fattig på detaljer fra hovedpersonens privatliv, inntil han traff kvinnen han nå er gift med (bryllupet deres på Bakengas «hjemmebane» i Kongo, er frodig beskrevet).
Det er en biografi som fremstiller fotballproff-livet som en slags leiesoldat-virksomhet, hvori unge mennesker blir sparket fra skanse til skanse. Viljeløse gladiatorer for pengefolk de aldri møter («du har en kropp noen har meninger om verdien av»). Historien om et talent som aldri fant et hjem. Enten det nå var hans egen eller alle andres skyld.
Så skal det sies at Bakenga avkrever en viss respekt. For det første fordi han sa nei til Saudi-Arabia (selv om han var «fristet»). For det andre fordi han nå synes å ha sluttet fred med seg selv og sitt unge, vel ærgjerrige jeg. For det tredje fordi han etter alt å dømme kommer til å bruke mye av fremtiden sin, og ressursene sine, på å drive fotballskole for barn i landet han ikke ble født i, men likevel føler en sterk tilknytning til: Kongo.
Så har kanskje denne litt frustrende historien en lykkelig slutt likevel.
MORTEN STÅLE-NILSEN
- annonse -
