SOMMERGJESTEN: Sakprosa-nestor Alf R. Jacobsen er ute med ny bok om 9. april 1940. Sommerferien tilbringes på Costa del Sol. Men det er alt annet en sommerdøsige betraktninger fra sakprosa-nestoren.
Alf R. Jacobsen (f. 1950) er en av Norges fremste krim- og dokumentarforfattere, og har skrevet et førtitalls bøker og filmmanuskripter. Han regnes også som en pioner innen norsk gravejournalistikk, med bakgrunn fra bl.a. VG og NRK Brennpunkt. Jacobsen har mottatt en rekke utmerkelser, som Rivertonprisen, SKUP-prisen og Petter Dass-medaljen.
– Hvor tilbringer du ferien? 
– Costa del Sol. Etter ti ukers hard lock-down i Spania, er strendene delvis åpnet. Strandstolene er bestilt, nye shorts kjøpt etter nok en mislykket slankekur, ryggsekken fylt av Pellegrino, solkrem styrke 50 og smusslitteratur, badehåndklærne vasket og silkelommetørkleet strøket. Sandkorn kan ikke fjernes varsomt nok fra min hustrus underbare tær.
– Har noen ferieplaner blitt endret på grunn av corona-pandemien?
– Alt står på vent. Først må hungeren stilles: herlig snatrende eksplosjonsmotorer i gater som har vært tomme for biler, mørke kinosaler, støyende friluftskafeer, flamenco i røykfylte lokaler, asjetter med gambas, sardiner og hvitløk, hvitvin, espresso, brandy og harde diskusjoner om Ronaldos betydning for Real Madrid.
– Hva må en god sommerferie inneholde?
– Fysiske anstrengelser. Sykkelturer i motvind og regn på Skagen. Sleping av blytunge kofferter gjennom overfylte togstasjoner i Italia. Krampe i leggene etter ti timer tysk 20-tallskunst i gallerier med harde gulv.
– Hvilken bok er den beste du har lest så langt i år? Og hvilken ligger øverst i bokbunken i ferien?
– Av de siste: Halvor Foslis Mot nasjonalt sammenbrudd. Kompromissløs, ærlig og modig. I en annen genre: James Lee Burkes The New Iberia Blues og Alan Fursts Under occupation. Ingen over, ingen ved siden. For oss som foretrekker ekte dokumentar i stedet for sekunda-litteraturen, som kun bruker sekundærkilder og er en helt annen genre: Catherine Beltons Putin’s People og Yoshua Yaffas Between Two Fires om Putins Russland. I vår tid, hvor personlig hat og antipatier har tatt kvelertak på den fritt tenkende og fakta-søkende journalistikken, burde ingen blekksmører slippe til i avisspaltene uten lesning av Peter Schweizers Clinton Cash, Gregg Jarrets The Russia Hoax, Jordan Petersen og en rekke andre nye og uredde amerikanere. Det kunne kanskje ha reddet den frie pressen. Nå er jeg i tvil.
– Hva står på bordet hvis du får velge ditt perfekte sommermåltid?
– Torsk. Drømmemat fra barndommen.
– Hvem ville du invitert til bords, hvis du ikke kunne velge familie eller kjæreste?
– Mmm. For å røpe min høye alder: Jeanne Moreau.
– Hvem i Bok-Norge vil du helst gi en blomsterbukett?
– Nasjonalbibliotekar Myre som omsvøpsløst fortalte norske intellektuelle og kunstnere at vi lever av en ting: oljen. Sett fra utlandet er den norske politiske debatten pinlig, uinformert og fullstendig uten realisme. Folk strør rundt seg med tomme slagord om det grønne skiftet, den vesle humanitære stormakten og et liv i multikulturell lykke uten behov for verdiskaping, militær beredskap og hardkokt realpolitikk, som den glitrende Ola Borten Moe også tok opp i en kronikk forleden. Sannheten er at Norge hvert eneste år bruker 1600 stats-milliarder, omtrent dobbelt så mye som våre nordiske naboland. Fjern petroleum, og den statsfinansierte intelligentsiaen må snart ut av sofakroken. La oss gjøre et tanke-eksperiment: med oljen nedlagt, kan vi for eksempel innføre 100% beinskatt på en annen høy-profitabel eksportnæring, lakseoppdrett. Det vil gi 20-30 milliarder i statskassen og være nok til å drive samfunnsmaskineriet i omtrent åtte – 8 – dager. Peer Gynt herjer i den nye politiske overklassen, som lever i en fabelverden av utopier og undergangsfantasier. Nordmenn har ikke vært spesielt dyktige og hardt arbeidende. Vi har vært svineheldige. Vi levde høyt på valuta fra marine oljer til vi skjøt den siste blåhvalen i Antarktis i 1968. Året etter ble Ekofisk påvist, og siden har mineraloljen finansiert vår ekstravaganse og oppblåste selvoppfatning. Fra en olje til en annen i tre bassenger, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet på ett år! Det kalles verdenshistorisk flaks.
– … og hvem ville du gitt en brennmanet?
– Flokkdyret. De korrekte politiske meningers hop, der alle nå jager enhver stakkar som ytrer et opposisjonelt pip. For oss som har levd noen år, er det som å vandre mellom speil. Først trodde nær sagt alle, og særlig borgerskapets barn, på Stalin, så gikk de over til Mao og Pol Pot før markedsøkonomien seiret i og utenfor Arbeiderpartiet under Gro og penneknektene plutselig drømte om å sitte i Nydalen og skrive episoder for Hotel Cæsar. Det var ikke nok, og på 90-tallet grep freds- og miljø-mafiaen og de multikulturelle hegemoniet. Mullahene i Midtøsten kom på moten, og i dag dikterer Greta Thunberg landets politiske valg. Hva er det med Norge og vår plutselige rikdom? Er det skamfølelsen som drar de intellektuelle mot totalitære ideer og undergangsfantasier?
– Hvis du fikk være kulturminister for en høst – hva er det første du ville gjort?
– Innledet en massiv kampanje til forsvar for ytringsfriheten, kvinnefrigjøring, likestilling og de andre liberale ideene som vi og Vesten har bygd samfunnet på. Vi forfattere og journalister lever av å ytre oss. Det er en frihet vi aldri kan gi opp. Kampanje to: en gjenoppliving av våre felles fortellinger, minner, myter og historier. Hvis de blir glemt, har vi tapt.
– Hvilket spørsmål burde vi ha stilt deg? (Og hva ville du ha svart?)
– Hvilke land er mest i faresonen for de totalitære religiøse og politiske ideene som synes å blomstre på nytt? Mitt svar: ikke land som USA og Storbritannia med sterke demokratiske tradisjoner og institusjoner. Det er de små og svake land i Nord-Europa vi må bekymre oss for. Ikke glem at Hitler brukte 12 timer på å underlegge seg Danmark og Norge med Sverige som knebøyende tilskuer.
