Det er en klo her

DEBUTANT: Audun Magnus Moss hadde trengt en historie, men den kommer kanskje i neste bok. Foto: Heidi Furre

Debutanten Audun Magnus Moss slynger setninger mot oss. Neste gang har han kanskje en fortelling også.

Det er et driv og en vilje i debutromanen til Audun Magnus Moss (f. 1987). Fortelleren sitter i England og slynger setninger, påstander, observasjoner og samtaleutkast hjem til Kristian. Altså er det en slags brevroman, som heldigvis river seg løs fra konvensjonen: Det er enveis, og det virker å være brev og henvendelser han gjør til en annen side i seg selv, til nordmannen, til den som ikke har reist. Skal vi følge den tanken helt ut, bærer personen en betydelig ensomhet, selv om det tilsynelatende skjer saker og ting i et kjør.


Audun Magnus Moss:
Mellomrom

Skjønnlitteratur
Flamme Forlag
181 sider

Fortelleren bor i England sammen med britiske Anna, og det endte der tilfeldig, ifølge fortelleren, det kunne like gjerne blitt Lillehammer. Han er en sammensatt fyr, en som forsøker å være allviter, og det veksler mellom kritikk av nasjonalstaten, nasjonal identitetsfølelse,  skatte- og skolesystem, renovasjon, dop og farge og tekstur på avføring – blant annet. Noen ganger svinger det poetisk av passasjene, det er som om Allen Ginsberg eller Jack Kerouac står i koret og tenner stadig nye fakler, men det er også ung ralling om feminisme, som Houllebecq gjør med større autoritet.

Mangler story

Fortellerstemmen er ikke lett å like, uten at det er avgjørende: At han ikke har så mye å fortelle, ut over å kle av jeg-personen, er et større problem. Det er lite hode og hale i romanen, altså et livstomhetens evangelium. Slike romaner florerte på nittitallet etter Douglas Coupland og hans generasjonserklæringer, og sånn sett er det noe nostalgisk over det unge overmotet og tonen i romanen.

Mellomrom kan ikke avskrives, for man kan skimte ambisjon og en betydelig evne her, en åpenhet hos forfatteren som kan bli til et forfatterskap som vokser. Denne passasjen vitner om ureddhet, den har tatt opp i seg et gladspråk, befalingsspråk, et selvhjelpsspråk. Slik er det gjennom hele teksten, den låner fjær og reir fra andre, slik ung litteratur ofte gjør:

Gå ut i morgengryet, min venn, gå ut i din gryende dag og kall det morgengry, selv om klokka nærmer seg ti og den verste trafikken allerede har gitt seg, gå ut i disse menneskelige skygger og hils kort på dem på gangveien langs elva, der hjertenes ansikter endelig føler de kan si hei, hils på dem og si guden i meg hilser guden i deg, strøm inn i drømmene deres og gi dem et smil å trøste seg med – gjør det, Kristian, du som er deg og du som er meg, la oss strekke oss ut og ta på livet – 

Romanen er ikke helt forløst, men skriveren har jeg tro på. Gi oss mer.

VIDAR KVALSHAUG

-- annonse --