En biografisk triumf

80 I MORGEN: Elsa Kvammes film om jubilanten er vesentlig og nydelig (fra "Sorry brødre, det ble meg" ).

Jan Erik Vold fyller 80 år i morgen og gaven til oss, folket, er en svært god dokumentarfilm som ble sendt på NRK i går kveld.

Da femtiårsdagen for utgivelsen av Mor Godhjertas glade versjon. Ja ble feiret på Litteraturhuset i Oslo fjor, hadde Jan Erik Vold ett ærende. Han kritiserte litteraturforskere, fakulteter og andre som burde ha fanget opp, studert denne samlingen, brytningen i norsk poesi som den utgjorde, og dens påvirkning. Vold syntes det var merkelig at ingen, ingen,


Elsa Kvamme:
Sorry brødre, det ble meg

Dokumentarfilm om Jan Erik Vold.

Foto: Tore Vollan, Viggo Knutsen, Alert Film.

Vist på NRK 1 i går kveld.

hadde grepet fatt i den grønne boka. Ikke at det gjorde ham noe, altså, understreket han. Jan Erik Vold var inne på forsømmelsen, og at han ikke hadde latt seg merke med det såpass mange ganger, at vi i salen forsto tegninga. Dette var et sår hos ham. Og det like før han fyller 80 år og får all den oppmerksomhet i statskanalen en dikter kan drømme om.

JEV var gjest hos Torp for noen uker siden og i går kveld var tiden kommet for Elsa Kvammes dokumentar med den nydelige tittelen Sorry brødre, det ble meg. Det er en linje fra det kjente sædcellediktet, og de første bildene i filmen hilser også til forfatterskapet: Vold som bryter i bølgene innover mot land, prustende, grått flathåret og intens, er en dialog med Entusiastiske essays,1976.

Vil ikke nær, vil ikke

Noe av det første han postulerer, er at han ikke vil inn på det private, ut over enkle faktaopplysninger, men kamera må ha fulgt ham i over ett år og tilliten mellom kamera og objekt er absolutt. Derfor får vi hilse på og snakke med hans kone, vi får bli med inn i Volds hverdagsverden i Stockholm, hans aldri hvilende arkivariske sinnelag der han samler stort og smått, kompletterer, som om dette livet aldri skulle ta slutt. Etter 55 minutter er vi nærmere enn noen gang, og det kjennes riktig, ikke som en inntreden i hans verden som er oss uvedkommende eller uønsket. Slik ble nå dette året med filmselskap på slep.

Farens død i 1967 – og nå

Hans fars brå og tidlige død, er kjent for oss som har lest diktene, artiklene, introduksjonene og annet han har skrevet, men hvor hardt den ennå sitter i, Jan Erik Vold fyller 80 år i morgen, er forbløffende å være vitne til. For det er hva filmen inviterer oss til, å være vitner til et et halvt hundre års kunstnerskap i fullt flomlys.

Besøket hos den tidligere kulturavisen Dagbladet, er et lite drama i seg selv. Det tar rundt halvannet minuttet i filmen og JEV går fra å ikke føle seg vel i resepsjonen til å måtte gripe mot øynene når han ser bildene fra sin fars begravelse. Og slutten på filmen, fortroligheten med kamera og team som gjør at han lar kamera få stå der det står når han snakker om sin far og Ragnar Volds påvirkning av hele sønnens livsgjerning, er rørende og til ettertanke. En biografisk triumf!

Slik kan man fortsette om flere betydelige, avgjørende og definerende scener i filmen. Med minimal voiceover, men talende bilder, ser vi et åtti år gammelt liv bli sydd sammen. Over femti av dem er i offentligheten, så det finnes nok av arkivmateriale. Vi ser den aldrende Vold kjøre sin scooter mot en kvinne som kjører scooter i ca 1965, i svarthvitt og i motsatt retning. Trikken som renner lett gjennom gata på Briskeby. Trikken er ett av foreleggene til forfatterskapet og til at norsk diktning ble endret ved utgivelsen av Mor Godhjerta i 1968.

Et liv, en helhet 

Filmen er ikke belagt med arkivets hvilebilder og nyhetsinnslag, «tidsbilder», som det heter, for Vold er i midten av det hele selv allerede som fremmelig ungdom. Elsa Kvammes fine tråkling av historien og bildenes bløte overganger lar Vold møte seg selv (som ung) i en sirkel av en svingdør. Hva mer kan man ønske enn at dette livet, tross dets risiki og krumspring, til slutt fremstår som en helhet?

VIDAR KVALSHAUG

-- annonse --