Ei Ørskog-jente synger ut

Alle vet at det er sterk sympati med venstresida i norsk presse. Kanskje burde redaksjonene hentet uhildete eksterne anmeldere, uten bånd til Listhaugs politiske antagonister. Til Dagbladets anmeldelse svarer Listhaug på sin facebook-side (med 160.000 følgere): «Jeg var ganske sikker på at jeg var fornøyd med boken. Når Dagbladet gir meg terningkast to, fjerner det enhver tvil!»

Fargesterkt prospektkort

Den fotballinteresserte og kjernegode småbarnsmoren Listhaug ser seg selv som en forsvarer av «vanlige folk» og verdier med konservative røtter i et opprinnelig uavhengig Norge, et land hun tegner nesten som et gammelt, fargesterkt prospektkort. Kort fortalt var mangt og meget bedre før, men nasjonalstaten Norge står i dag i alarmerende fare for å forvitre. Ansvaret for dette ligger hos «eliten» Listhaug bekjemper. «Eliten» er «selvoppnevnte grupper av dommere og meningspoliti av god og dårlig moral. (…) mennesker som plasserer seg selv på en pidestall og føler seg bedre enn alle andre». Og sannelig får vi ikke også navngitte eksempler på hvem slike er: Thomas Hylland Eriksen, Marie Simonsen, biskopene med Atle Sommerfeldt i spissen, Jan Egeland, Kathrine Aspaas, Ole Paus og Ingebrigt Steen Jensen.

Det er en kjent sak at høyrepopulismen trives og vokser blant grupper i periferien som føler seg overkjørt og glemt, kall gjerne disse velgerne «mannen i gata». Slikt folk bekymrer seg ifølge Listhaug, over innvandring, økt konkurranse på arbeidsmarkedet, detaljstyring fra byråkratene i Oslo og Brussel, bompenger, samt svekkede kår for gamle og syke. Motsatsen skal vi videre tro Listhaug, er globalistene i «eliten», de politisk korrekte, ofte privilegerte med både kulturell- og økonomisk kapital, og ofte å se i ledelsen av partiene på venstresida.

«Sunt folkevett»

Listhaug har bein i nesa og mye å dele i denne boka, som er ført i pennen av Lars Akerhaug. Her er det mange boksider basert på hva Listhaug vil mene er «sunt og vanlig folkevett»: «Alle» forstår at vi må ta bedre vare på de eldre. Vi kan ikke la flyktningestrømmen oversvømme landet, det er bedre å hjelpe en større mengde flyktninger i nærområdene enn å hente hjem et lite fåtall til milliardkostnader. Det må bli slutt på den billige arbeidskraftimporten fra Øst-Europa, som holder norsk ikke-akademisk ungdom utenfor arbeidsmarkedet. Innvandrerkvinner må integreres og få den samme friheten som norske kvinner. Tradisjonelle familiestrukturer må bevares, selv om Ekteskapsloven er kommet for å bli. Biskopene burde engasjere seg mer i forfølgelsen av kristne, og det er «få ting jeg forakter så mye som nazisme og rasisme».

For å nevne noe.

Springende

Boka blir til tider litt for episodisk, springende og «navn-droppende» til at det blir flyt i framstillingen. Den innbyr ikke til de store drøftingene av samtidens problemer, med dette følger naturlig med tanke på markedssegmentet boka er tiltenkt.

Språket er lettfattelig og konkret, noe som underbygger følelsen av at vi her har å gjøre med ei uredd og åpenhjertig Sunnmøre-jente fra Ørskog, ei som tør uttale seg der andre tier. Kontrasten til Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre, som i boka også kritiseres for sin vakling med ytringsfriheten under karikaturstriden, kunne vanskelig vært tydeligere.

Motgift mot utenforskap

En liten blomst til Kagge Forlag som utgiver. Det er viktig å la ulike stemmer få komme til orde, ikke minst i bokhyllene. Det kunne vært hyggelig om også politiske motstandere av Listhaug tok seg tid til å lese boka, kontemplativt og ikke som fanden leser Bibelen. Skal vi få en bra politisk debatt her i landet, er det viktig at det skapes forståelse og rom for ulike virkelighetsoppfatninger. Det er en forutsetning for dialog, motgiften mot utenforskap og ekstremisme. Listhaugs ærlige meninger slik de presenteres i boka, er likefram og greie. Synspunktene burde kunne danne grunnlag for en fordomsfri debatt, uten stigmatiserende dikotomi.

Listhaug siterer Fridtjof Nansen: – Hvis alle søker i samme retning og det viser seg å være den gale vei, så kan hele flokken gå sin ødeleggelse i møte. Den populistiske høyresiden har frykt for framtida som fellesnevner, skjønt ikke basert på klimaendringer.

Det kan likevel være fornuftig å lytte til hva frykten bunner i.

ANDERS NERAAL