Politikk og vår alles vei mot stupet. Martine Johansens tredje roman er aktuell, dessverre.
Det finnes mange dystopier og bøker som spår en fremtidsverden som kommer raskere på oss enn tenkt, og felles for det beste av dem, er at de skildrer noe vesentlig, enten det er en fremtidig feminin maktovertagelse (Naomi Alderman), småcelleterror i Sverige (Johannes Anyuru) eller en pest (Albert Camus) som blir virkelig fra tid til annen, spesielt nå. I tillegg alle bøkene som har spådd en horrorverden av teknologiske fremskritt(?) og overvåkning som vi lo av for mindre enn 20 år siden.
Martine Johansen:
Vi har ikke fire nye år
Vigmostad & Bjørke
357 sider
Dystopien er uten mening med mindre den fremstår som vesentlig i leseøyeblikket eller som en saftig overdrivelse. Martine Johansen har ikke beveget seg så langt utenfor innbilningens allfarvei i sin tredje roman, hva det enn nå er som treffer Las Vegas, denne ørkenpølen av glitter, skam og scenen for andre av livets overforbrukende meningsløsheter. Der befinner denne historiens Thelma & Louise seg, for det åpner som en roadtrip, på fineste vis:
rattet føles tynt i hendene mine
som om rattet egentlig er hentet fra en båt
samtidig er diameteren på rattet uvanlig vid
slik at armene mine
peker skrått ut fra skulderbladene
det er ubehagelig å manøverer
men når jeg sitter i førersetet
føles det som jeg kjører en film.
Slik er oppsettet gjennom hele boka, og det er ikke lett å finne en tekstlig begrunnelse for det, men skitt au. Boka er spekket med skarpe passasjer og små scener og en bakgrunnshistorie om Jehovas Vitners tak på en familie i Horten, en nummer to-historie som kunne vært enda sterkere beløyst og knyttet opp mot den fortelleren er i dag. Slik en film og et race mot stupet utvikler seg, skrider teksten hurtig frem mot California, selve drømmestaten. Alt skal bli bra i California, bare man kommer seg gjennom Nevada og klarer å forlate Las Vegas.
Politisk hele veien
Tittelen spiller på den politiske situasjonen i USA, men det er uklart om det som har rammet Vegas er noe en enkelt president kunne forhindret. Spørsmålet er om han kunne ha reddet mennesker. Det er farlig å gå ut, romanens hovedpersoner isoleres på et motellrom og har kun få kontaktpunkter med verden utenfor. Er det selveste a-bomben som har rammet?
Menneskene må begynne helt på nytt igjen, der det er mulig. Man tildeles en åkerlapp og får beskjed hva man skal plante. Noe skal gå til fellesskapet, annet kan man omsette i et slags marked. Det er altså politikk hele veien her, men også drømmer som bråstopper og nye som oppstår, andre forventninger, lavere forventninger. Vi har ikke fire nye år er en koronatid-roman god som noen. Mekanismene er til å kjenne igjen.
Ekspander, eksploder!
Til det habilitetsmessige: Jeg hadde gleden av å jobbe en runde med Johansen på hennes første tekst, en Kerouac-inspirert tekst (med begrepet dharma-bumsing!), da jeg drev forlag. Teksten ble siden utgitt i betydelig omarbeidet versjon som hennes debutbok Hvite jenter kan ikke synge blues på Vigmostad & Bjørke i 2015. Dessuten har vi drukket øl privat én gang. Lykkelige mennesker har ikke bikkje kom i 2018, men med Vi har ikke fire nye år har Martine Johansen begynt å sprenge seg ut av den konvensjonelle romanformen og å «ta´n så langt ut» som hun bør. Særegenheten må gjerne fortsette å ekspandere, for ikke å si eksplodere.
VIDAR KVALSHAUG
