Døden er for alle

Først og fremst, forhåpentlig før noen andre rekker å gjøre et poeng av det: Rettsmedisineren Ida Kathrine Gravensteen skal ha for å skrevet 301 boksider, flere av dem holdt i en humoristisk tone, uten å påpeke den åpenbare dad joke-en i rommet: At hun, hvis jobb det er å obdusere døde mennesker, være deres siste stopp før graven, heter det hun heter til etternavn. Moro? Jooo. Kom igjen ‘a!

Folkelesning

Som nevrotiker med langt fremskreden dødsangst har undertegnede selvsagt kjøpt og lest bøkene om døden og det å dø som Woody Allen (mer om ham senere) anbefaler til tittelkarakteren, spilt av Diane Keaton, i komedieklassikeren «Annie Hall» (1975).

Den sveitsiske psykiateren Elizabeth Kübler-Ross’ epokegjørende «On Death and Dying» (1969), der de berømte fem stadiene av sorg først ble luftet? Står i hyllen. «The Denial of Death», der kulturantropologen Ernest Becker diskuterer de mer filosofiske aspektene ved det å avgå, og ikke minst motviljen vår mot det, utgitt i 1973 («artig» nok to måneder etter forfatterens egen bortgang)? Jobbet meg gjennom den også.

Jeg minnes dem som nokså akademisk materie, begge to. Men temaet de handler om opptar meg – hver dag. «Hva vi levende kan lære av de døde – fortellinger fra obduksjonssalen» er rene folkelesningen i sammenligning. En slags populærvitenskapelig gjennomgang av dødens kulturhistorie, med vekt på det forfatteren selv vet aller mest om:

Det som foregår i sterkt opplyste, kliniske rom bak lukkede dører når slaget er tapt og dødskampen over. Hvordan man skjærer og spretter i døde kropper for å finne ut hva de døde av, og når.

Du kjenner yrkesgruppen fra krimseriene på TV. Men det er ikke utelukkende drapsofre som ender opp hos Gravensteen. De er også organdonorer, for eksempel, eller mennesker som simpelthen skal bli en del av SSB-statistikken: Hvilke sykdommer er det vi dør av nå om dagen, egentlig? Og hva kan myndighetene og legene gjøre for å holde tallene så lave som overhodet mulig?

Ida Kathrine Gravensteen:
Hva vi levende kan lære av de døde – fortellinger fra obduksjonssalen

Sakprosa
Aschehoug
301 sider

Eksponeringsterapi

Gravensteen skriver innledningsvis at boken hennes, i tillegg til å gi kaste lys på et yrke mange vil tenke på som morbid, forhåpentlig kan fungere som en type eksponeringsterapi. Vi er flinke til å skyve døden foran oss i vår kultur. Unngå tenke på den, helt til øyeblikket da vi ikke lenger har noe valg. Kanskje kan «Hva vi levende kan lære av de døde – fortellinger fra obduksjonssalen» være behjelpelig med å gi oss et noe mer avslappet syn på den naturligste tingen i verden, altså det å dø? Ja, kanskje.

Boken er under alle omstendigheter underholdende lesning. Full av historiske anekdoter og digresjoner som illustrerer forfatterens poenger, som aldri blir for lange eller truer med å rykke oss ut av kronologien og den løpende teksten.

Vi får innblikk i likrøvings-industrien og andre uhumskheter (bransjen er «still going strong» i India), lærer om obdusent-fagets rykk-og-napp utvikling og blir fortalt historier der autopsien, som er det greske ordet for virksomheten, har spilt en avgjørende rolle.

Gravensteen er belest og be-sett, og referer hyppig til litteratur av både faglig og skjønn art, samt film- og TV-serier. Det er som sagt overraskende mye latter å hente i det i utgangspunktet dystre materialet.

Dødens byråkrati

Visste du for eksempel at stetoskopet i sin tid var et direkte resultat av datidens viktorianske bluferdighet? Før René Laënnec fant opp duppeditten sin, var det vanlig å undersøke lunger og hjerte ved å simpelthen legge øret til pasientens bryst og lytte. Veldig pinlig, selvsagt, spesielt når det var en livs levende kvinne som skulle gås etter i sømmene. Nød og blygsel lærte Laënnec å innovere.

Vi leser om dødens byråkrati, som er omfattende, spesielt i et land som vårt, der vi bestreber oss på å verne om individets ukrenkelighet, også etter at det har reist videre. Er det noe hold i dette med skinndød, eller er det mest over- og folketro? Rigor mortis – hvor stiv kan man bli?

Forfatteren er innom rettspsykiatri, rettstoksikologi, rettsgenetikk og rettsantropologi. Hvordan ser hjernen ut et par uker etter at den stoppet å virke? Den er «redusert til en grågrønn suppe som renner ut når man åpner skalletaket». Så vet vi det.

Det er mye gøy trivia, om alt fra den «penislignende strukturen» som kalles stanksopp, som har «funnet inspirasjon i lukten av lik for å få hjelp til formering» (du verden), til hvordan forfatteren foretrekker sine kjøttvarer. De må være helt ferske. «Ellers tar tankene meg rett tilbake til obduksjonssalen, og det lar seg dårlig kombinere med et bedre måltid».

Gravensteen avkrefter myten om at hunder aldri spiser de avdøde eierne sine, og gjør rede for hvordan kremasjon ingenlunde er like enkelt og greit, kjapt og effektivt som mange sannsynligvis tror.

Kryonikk? Lykke til!

Avslutningsvis tar hun en titt inn i fremtiden, og skriver spekulerende om sjansene for at vi én dag vil kunne tine opp og reaktivere nedfryste kropper og hjerner. Kryonikk? Biohacking? Transhumanisme? Hun har ikke den helt store troen på det, gitt. Det er – enn så lenge – pseudovitenskap. Men å slippe Peter Thiel og Elon Musk ut i samfunnet igjen om fem hundre år, i en verden de knapt vil kjenne igjen og ha dårlige forutsetninger for å overleve i, kan kanskje sies å være en passende straff for dem.

Kommer man seg gjennom denne boken? Med sine beskrivelser av hvordan man skjærer opp hjernen i små stykker, «omtrent på samme måte som når man skjærer opp et brød», og sine stadige påminnelser om kjødet og organenes skrøpelighet? Vel, jeg klarte det. Og jeg er skjør. Da klarer du det også.

Det hjelper noe innmari at Gravensteen skriver veldig godt, lett og – igjen – gøyalt. Har fine bilder å by på, så som dette, i anledning en av hennes første såkalte liksyninger (undersøkelse før døden kan erklæres): «Både tilskuerne og jeg slappet av ved synet av stetoskopet; det var min livlinje til det profesjonelle rolleregisteret som kunne redde situasjonen».

Den beste måten å dø på

Litt på siden, men sannelig ikke uviktig, er det at PDF-kopien undertegnende mottok var godt språkvasket. Jeg fant bare tre tastefeil, hvilket er lite i våre slumsete dager, og to av dem helt ubetydelige.

Den tredje feilen, derimot, var mer ødeleggende. Det dreier seg om en Woody Allen-klassiker før etterordet, der vår tids kanskje mest kjente hypokonder feilsiteres. «I am not afraid of death. I just want to be there when it happens», står det. Ikke riktig. Woody ønsker selvsagt ikke å være tilstede ved sin egen død. Jeg håper mangelen på et «don’t» ble oppdaget før boken gikk i trykken.

Ellers er dette vel verdt å dykke ned i. Nå vet jeg hvordan jeg selv vil foretrekke å dø: «Er du så heldig å runde 100 år, har aldringsprossessene forårsaket såpass omfattende skader på alle kroppens organer at det ofte blir vanskelig å fastslå nøyaktig hva du dør av».

«Sign me up» for den varianten der, er du snill.

MORTEN STÅLE NILSEN