DET ER 20 ÅR SIDEN NÅ: Torgrim Eggen rev av seg atskillig frustrasjon over kjendis-sirkuset i bokbransjen.
Vår retro-spalte beveger seg i dag tilbake til det Herrens år 1997. Dette skjedde altså i de dager da Gro Harlem Brundtland sto midt oppe i sine biografi-utgivelser (julen før hadde Arne Olav tjuvstartet med Gift med Gro) og Anne Holt var blant våre desidert mest solgte krimforfattere.
I sitt Bok & samfunn-innlegg høsten 1997, under tittelen «I bokhøsten kan ingen høre deg skrike», var Torgrim Eggen spesielt opptatt av to forhold: At «den uavlatelige grafsingen i det private» var i ferd med å stjele diktningens rolle. Og at man sto i fare for å erstatte forfatterstanden med kjendisvesenet.
Sladder og sirkus
«Det jeg kaller sirkus er følgende: Hemmeligholdelse av lanseringsdatoer for såkalte sentrale titler. Taktisk siling av hvilke medier, og hvilke journalister, som får adgang til hovedpersonene. Pressens stjeling av antatt kontroversielle titler på samlebåndet for å «breake» lunkne sensasjoner. Dødsløpet for å anmelde bøker samtidig som konkurrentene (i tilfellet Gro «måtte» anmeldere/kommentatorer lese bokas vel 400 sider og felle en dom på mindre enn 12 timer). Og til slutt: den øredøvende fokuseringen på sladder, private oppgjør og annet grums som pressen lydig lager kjempeoppslag av. Hva mener Gro privat om Kåre? Who cares. Men det gjør åpenbart alle,» skrev Eggen i sitt innlegg.
Forfattere først
Når det gjelder «kjendisvesenet» medgir Eggen at kjendisforfattere slett ikke er noe nytt – og at Oscar Wilde, Mark Twain, Knut Hamsun og Ernest Hemingway var kjente fjes i sin samtid. Men det var som kjent folk som ble forfattere først og kjendiser etterpå.
«Det er når det begynner å bli omvendt at varsellampene tennes hos meg. Og det vitner om tragisk impotens hos forlagene, kanskje i hele litteraturen for alt jeg vet, at de ikke lenger kan skape sine egne litterære stjerner, bare å prøve å overbevise kjendiser til å skrive noe, helst noe privat,» skrev Torgrim Eggen i sitt innlegg i Bok & samfunn.
«Diltende i skjørtene på Gro»
Eggen rundet av med følgende bredside mot et par fremskutte storforlag:
«Ved tiltredelsen som Gyldendal-direktør Geir Mork at hans store ambisjon var å få en Nobelprisvinner på sitt forlag. Da er det litt trasig å se han seks år senere, diltende i skjørtene på Gro (slik det er å se den fremragende litteraten Anders Heger ditto med B-forfatteren Anne Holt). Riktignok fikk Churchill denne høythengende utmerkelsen, men jeg tror vi trygt kan anta at fru Brundtland tilhører en annen kategori, både historisk og stilistisk. Dette dreier seg om næringsvett, og det er fullt begripelig. Men noen forlagsbragd er det verken å selge Gro eller Anne. Det kunne Erling Kagge greid like godt.»
«Bedrevitersk vestkantarroganse»
Eggens utspill skapte friskt debatt denne høsten – noe også Harald Stanghelle, på den tiden sjefredaktør i Dagbladet, kommenterte i Bok & samfunns spalter under tittelen «En murrende følelse av at noe er galt»:
«Torgrim Eggen har skapt storm i den litterære andedam. Noen unødvendige flåsete, nedlatende og sårende bemerkninger om Anne Holt og hennes forfatterskap la veien åpen for en bokdebatt av det norskeste slaget. En debatt der Anders Heger inviterer seg selv til å spille rollen som den hvite ridder. Det er en rolle han kler sjeldent dårlig. Med sin vanlige blanding av morsom, spissformulert og bedrevitersk vestkantarroganse avfeier Heger både Torgrim Eggen og hans forsøk på å reise debatten om forlagenes lanseringsfremstøt», skrev Stanghelle.
Viktig debatt
Dagbladets daværende sjefredaktør fremhevet at Torgrim Eggen i bunn og grunn reiste en både viktig og spennende debatt:
«Der Eggen skyter langt over målet i sitt angrep på personen og forfatteren Anne Holt, nærmer han seg innertier når han vil debattere medienes presentasjon av mer eller mindre utvalgte bøker. Torgrim Eggen stimulerer en murrende følelse av at noe er galt. At forlagsfolk og vi i mediene er i ferd med å akseptere at en ny boks verdi ikke lenger har med kvalitet å gjøre, men er avhengig av kjendis- og avsløringsfaktoren. Observasjonen er ikke ny. Det er heller ikke de mange tankekorsene fenomenet nagler oss til. Den spesielle historien eller den oppsiktsvekkende biografien som tvinger oss til å revurdere vår nære historie har jo alltid vakt oppsikt i samtiden, og blitt det lesende publikums store samtaleemne», skrev Stanghelle, og la til at situasjonen slett ikke var så verst i hans egen avis:
«Fortsatt har det så ofte utskjelte Dagbladet over 350 anmeldelser i løpet av en bokhøst.»
Det var tider, det.
