Diktet som skapte julen

Clement Clarke Moores dikt om kvelden før julekvelden hadde en enorm innvirkning på den moderne julen, og takket være dette diktet får vi julenissen på besøk hver jul.

Det var kvelden før den store julekvelden i 1822, og dikteren Clement Clarke Moore hadde akkurat tilbragt en rolig kveld med kona og barna. Julen hadde på denne tiden begynt å bli mer utbredt, og Moore-familien feiret denne høytiden med glede. Rett før ungene skulle legge seg samlet Moore dem foran foran peisen, for å fremføre sin julegave til dem: Et dikt han hadde skrevet. Mens ungene tittet opp på ham, begynte han å lese:

«‘Twas the night before Christmas….».

Dette diktet er senere blitt hyllet som det mest kjente verset noen gang skrevet av en amerikaner, og skulle få en enorm innvirkning på juletiden.

Diktet finner sted natt til julaften. Mens kona og barna sover, våkner faren i huset til lyder utenfor. Når han titter ut av vinduet ser han julenissen i en flyvende slede, trukket av åtte små reinsdyr. Han lander på taket, og finner veien inn i huset gjennom pipa mens han bærer på en sekk full av gaver. Faren ser julenissen fylle barnas julestrømper som henger ved peisen, og humrer. Han og julenissen deler et blikk, før nissen forsvinner opp pipen igjen. Tilbake i sleden flyr han vekk, før han roper: «Happy Christmas to all, and to all a good night.»

Skapte julenissen

Takket være diktet A Visit from St. Nicholas, også kjent som ’Twas the Night Before Christmas, er vår moderne julenisse en snill, tjukk mann som leverer gaver om natten i en slede dratt av åtte reinsdyr.

Før Moores dikt ble kjent var nemlig julenissen fremdeles en helgen. Mer bestemt Sankt Nikolas. Han kom dog også med gaver til barna, men han var ikke like tjukk og snill som vår julenisse i dag.

ÅTTE REINSDYR: Moore ga navn til julenissens reinsdyr.

Året etter Moore ga diktet i julegave til barna sine, stod det på trykk i New York-avisen Troy Sentinel. Det var en familievenn av Moore som hadde sendt inn diktet. Det var publisert anonymt, og det skulle gå nesten ti år før Moore lot seg anerkjenne som forfatteren. Faktisk ikke før i 1844, da Moore inkluderte diktet i en av sine diktsamlinger. Moore ville nemlig opprettholde sitt rykte som en seriøs professor, og hadde opprinnelig intet ønske om å bli knyttet til det uakademiske diktet. Han inkluderte det i diktsamlingen kun etter at barna hadde insistert.

Diktet var en umiddelbar suksess, og fikk en sentral rolle i utviklingen av julenissens utseende og oppførsel. Det var blant annet her hvor det ble etablert at julenissen kommer om natten, og legger gaver under treet. Det er også her hvor hans åtte reinsdyr, som trekker den flyvende sleden, blir navngitt for første gang. Sangen «Rudfolf er rød på nesen» fra 1939 bygger videre på dette.

Moore skal angivelig fått inspirasjon til diktet en vinterdag han var ute i ærender i sleden sin. Inspirasjonen til julenissen var en lokal nederlandsk altmuligmann og selvsagt den historiske Sankt Nikolas. Men han skal også ha lånt flere av julenissens trekk fra vennen hans Washington Irving, en annen av den moderne julefeiringens bakmenn. Men i motsetning til Irving fremstilte Moore julenissen som en lystig, gammel alv som kom på julaften, heller enn første juledag.

Smeltet sammen med fjøsnissen

På tiden Moore skrev diktet begynte julen å få mer fotfeste i amerikansk kultur, men fremdeles var det flere protestanter som så på julen som noe katolsk og hadde derfor flere reservasjoner mot denne høytiden. Ved å ha julenissen komme på besøk kvelden før julekvelden, skiftet Moore fokus vekk fra julaften med dens religiøse assosiasjoner. Som et resultat ble diktet omfavnet fordi den fokuserte på barnas rolle i julefeiringen, og den moderne julenissen ble født.

RAMPENISSER: Fjøsnissen står sterkt i norsk juletradisjon.

I Norge var ikke denne julenissen like utbredt. Vår julenisse hadde ingenting med Sankt Nikolas å gjøre. Her på berget var det fjøsnissen som gjaldt – en slags vette som passet på gården. Men den moderne norske julenissen er allikevel en sammensmelting av den europeiske nissen, som kom til Norge fra Danmark og Tyskland mot slutten av 1800-tallet, og fjøsnissen med rød lue. Julenissetradisjonen i Norge er derfor veldig mye yngre enn i andre land, og har adaptert trekk fra den amerikanske nissen.

Men takket være diktet av Clement Clarke Moore har vi i dag vår tradisjonelle nisse. Vi hadde nemlig ikke hatt noen amerikansk nisse å smelte sammen med vår fjøsnisse hadde det ikke vært for ham.

Diktet

Diktet er oversatt til norsk av Halldis Moren Vesaas, under tittelen Da Sankte Klaus var her. I originalversjonen lyder diktet slik:

‘Twas the night before Christmas, when all thro’ the house
Not a creature was stirring, not even a mouse;
The stockings were hung by the chimney with care,
In hopes that St. Nicholas soon would be there;
The children were nestled all snug in their beds,
While visions of sugar plums danced in their heads

And Mama in her ‘kerchief, and I in my cap,
Had just settled DOWN for a long winter’s nap
When out on the lawn there arose such a clatter,
I sprang from the bed to see what was the matter.
Away to the window I flew like a flash,
Tore open the shutters, and threw up the sash.

The moon on the breast of the new fallen snow,
Gave the luster of mid-day to objects below;
When, what to my wondering eyes should appear,
But a miniature sleigh, and eight tiny reindeer,
With a little old driver, so lively and quick,
I knew in a moment it must be St. Nick.

More rapid than eagles his coursers they came,
And he whistled, and shouted, and call’d them by name:
«Now! Dasher, now! Dancer, now! Prancer and Vixen,
«On! Comet, on! Cupid, on! Dunder and Blixem;
«To the top of the porch! To the top of the wall!
«Now dash away! Dash away! Dash away all!»

As dry leaves that before the wild hurricane fly,
When they meet with an obstacle, mount to the sky;
So up to the house-top the coursers they flew,
With the sleigh full of toys – and St. Nicholas too:
And then in a twinkling, I heard on the roof
The prancing and pawing of each little hoof.

As I drew in my head, and was turning around,
Down the chimney St. Nicholas came with a bound:
He was dress’d all in fur, from his head to his foot,
And his clothes were all tarnish’d with ashes and soot;
A bundle of toys was flung on his back,
And he look’d like a peddler just opening his pack:

His eyes – how they twinkled! His dimples: how merry,
His cheeks were like roses, his nose like a cherry;
His droll little mouth was drawn up like a bow,
And the beard of his chin was as white as the snow;
The stump of a pipe he held tight in his teeth,
And the smoke it encircled his head like a wreath.

He had a broad face, and a little round belly
That shook when he laugh’d, like a bowl full of jelly:
He was chubby and plump, a right jolly old elf,
And I laugh’d when I saw him in spite of myself;
A wink of his eye and a twist of his head
Soon gave me to know I had nothing to dread.

He spoke not a word, but went straight to his work,
And fill’d all the stockings; then turn’d with a jerk,
And laying his finger aside of his nose
And giving a nod, up the chimney he rose.
He sprung to his sleigh, to his team gave a whistle,
And away they all flew, like the down of a thistle:

But I heard him exclaim, ere he drove out of sight–
Happy Christmas to all, and to all a good night.»

 

(Hovedfoto: Illustrasjon av Robert Ingpen fra The Night before Christmas, 2011)

 

-- annonse --