LYRISK: Vi feirer 1. mai – den internasjonale dagen for arbeiderbevegelsen. Til dagen henter vi Stig Holmås.
Er Stig Holmås (f. 1946) for syndikalist å regne? Sikkert er det i alle fall at han er trygt forankret på venstresiden av det politiske landskapet. Sist uke ble han belønnet med Jernrosas Ærespris under Jernrosa Litteraturfestival i Odda. Prisen fikk han «for hans solidariske og sosialt medvitne forfattarskap gjennom mange år, og i mest alle sjangerar.»
Holmås debuterte i 1970 med diktsamlinga Vi er mange, deretter fulgte samlingene Tenke på i morgen (1972) og Nok å ta seg til (1974) – bøker med dikt preget av politisk engasjement så vel som poetisk varme.
I 1975 sto han bak en av de få antologiene over norsk arbeiderlyrikk som er utgitt (Norsk arbeiderlyrikk: fra Per Sivle til Alf T. Larsen, Gyldendal).
I 2018 kom antologien Alt skal bli forandra. Snart – 100 norske dikt om fellesskap og kamp (Res Publica), i utvalgt av Anne Marit Godal og Leif Høghaug. I sistnevnte er selvsagt Holmås selv representert. Vi leter fram det ene av hans to dikt i samlinga av norsk lyrikk med radikale politiske budskap
Dikt til mine barn
Jeg etterlater mine barn dette diktet
for at de skal lære å elske vindene, havet,
den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.
De sultne ser ikke det vakre.
De trette orker ikke å elske.’
Jeg etterlater mine barn dette diktet
for at de skal lære å elske vindene, havet,
den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.
Stig Holmås
