– Det må finnes forfattere der ute

Tove Nilsen forteller om å bli forfatter, om mor og far - og om da hun fikk kjeft av Anna Elisabeth Westerlund. 

I ukens BokPod forteller Tove Nilsen om gleden ved å leke med skolisser på Lorry som barn.  Og en del annet.

 

Her er litt av det hun snakker om:

Om tittelen på den nye romanen

Denne gangen har jeg tittelen og en undertittel, jeg vet ikke helt om jeg skal si tittelen. Jeg har sagt den til noen. Jeg vil at den skal hete Passasjersonaten, og at den skal ha som undertittel: Forsøk på å leve et lyst og alvorlig liv. Jeg liker akkurat den setningen. Jeg jobber veldig mye med åpninger, og jeg har prøvd mange, jeg har rett og slett holdt på lenge med denne åpningen helt til jeg kjente at jeg tenkte at nå kan den være sånn. En norsk, voksen kvinne som sitter og ser hva hun har rundt seg, og så kommer det raskt en uro inn i bildet.

 

Om kjeft fra Anna Elisabeth Westerlund

Notatbøkene har jeg alltid med meg. Jeg husker en gang – jeg har egentlig aldri sagt det til Ole Robert Sunde – men jeg husker en gang han skrev om at notatboken er noe feminint pynt som bare kvinnelige forfattere holder på med. Da tenkte jeg: «Nei, Ole Robert, det er det ikke, det skal jeg gjerne snakke med deg om. For det er et hjelpemiddel for meg. Jeg liker ikke å ha ting lagret overalt på maskin, men de notisbøkene som fins rundt omkring. På fargen eller bildet på omslaget, så husker jeg, åja, det er den perioden. Det er der jeg kan finne de tingene, så for meg har det vært veldig viktige verktøy. Det er det reddeste jeg er for å miste. Jeg har gått i hypnose en gang jeg mistet en av dem. Jeg gikk først til Anna Elisabeth Westerlund, som jo var en kjent, synsk dame den gang, og fikk en skyllebøtte. Jeg husker hun ropte inn i øret til meg: «Jeg finner mennesker – ikke bøker.» Så jeg skjønte forskjellen.

 

Om å fly i Slottsparken

Et av de nydeligste minnene fra tidlig barndom er at jeg gikk i Slottsparken – jeg må ha vært fire år – og så kom to unge menn bak meg, tok meg under hver sin arm og sa «Nå skal du fly!». Og så fløy de med meg i luften.  Så Slottsparken er på en måte et magisk sted for meg fordi jeg har flydd der.

 

Om å leke på gulvet på Lorry

Og jeg husker også at jeg lekte på gulvet på Lorry fordi faren min var ganske tørst, men på en sånn munter ikke noe forsoffen måte. Så jeg husker jeg satt på gulvet på Lorry og knyttet opp skolisser, knyttet dem igjen og lekte med dem.

 

Nilsen_Tove_lang

 

Om morens hjemmesalong

Min mor var utdannet frisør og hadde en salong i Trondheim, men så flyttet hun jo hit til Oslo sammen med far og var hjemme sammen med meg. Og her hadde hun hjemme-salong på kjøkkenet. Så jeg husker de dagene da jeg låste meg inn og kom inn og det luktet sånn gammeldags permanentolje. Og det å da sitte og late som om jeg gjorde lekser i stua, sitte og lytte til disse kvinnesamtalene da som jo ofte handlet om sånn som kvinner begynner å snakke om hemmelige svangerskap, graviditeter, abort. Alt dette hemmelige kvinnestoffet husker jeg jeg likte veldig godt. Jeg satt og lot som jeg leste geografi, mens jeg satt med ørene på stilk. Det var veldig fint.

 

Om å ville bli forfatter

Da jeg kom på videregående, så hadde jeg jo skjønt at det må fins forfattere der ute, jeg har bare aldri sett dem – bortsett fra Anne-Cath Vestly. Hvor er de? Jeg vil dit! Jeg må dit på en eller annen måte. Og da slutta jeg skolen og satte meg hjemme og leste klassikere. Tenkte på det som en slags utdanning, at jeg leste Hamsun og Dostojevskij og Hemingway og Amalie Skram og Cora Sandel og veldig mye av det gamle. For jeg tenkte at det er de som kunne dette her. Jeg må studere hva de har gjort. Så begynte jeg å skrive.

 

Om Skyskraperengler

Den solgte 60.000. Ja, jeg hadde trodd at dette var heimstaddiktning som bare folk i høyblokker leste. Jeg husker jeg var sint og litt trassig da jeg begynte på det og, for jeg var så vant til å høre «Å stakkars dere som er vokst opp i drabantby og ikke har hatt natur rundt dere og hatt det så trist.» Det var jeg så lei av, men jeg tenkte det bare som at jeg skulle skrive ut noen historier som jeg dels huska og dels fant på. Så jeg hadde ingen idé om at det skulle selge. Det gjorde meg veldig paff. Og veldig glad.

 

Du kan høre hele ukens BokPod her.

 

 

 

-- annonse --