«Det jævla nettet!»

Men Erlend Loe innrømmer at han er avhengig.

I ukens BokPod forteller Erlend Loe om da han ble refusert av Gyldendal, om inspirasjonen til debutromanen og at konsentrasjonen kanskje hadde vært på et annet plan om han hadde sluppet «det jævla nettet».

 

Her er litt av det han snakker om i BokPod’en denne uken:

 

Om å skrive bøker

Sjøl om æ jobbe en del med film og tv, så syns æ det aller morsomste e å skrive bøker og utvikle det og gå å bale med ideen og tilføre stadig flere aspekter til den. Og så til slutt begynn å skrive den. Det e det aller morsomste, så nær æ e inni en sånn idé og er inni en sånn periode når æ skriv på’n, så sørger æ for at det e det æ gjør først om morran. Da glæder æ mæ til det, og kan sovne igjen, men æ huske den setningen der æ slutta og sånn. Da veit æ at æ de to, tre første timan om morran kjem æ til å bruke til det æ syns e mest meningsfullt og gir den beste energien til det. Da hamrer æ gjerne av gårde, og det går unna og æ har det veldig bra da.

 

 Om «det jævla nettet»

Det største problemet er jo internett. De må æ faktisk innrømme. Det e et helvete. Hele tida e det småting som æ må bekreft eller oppdag, undersøk, og æ e jo innom amerikanske avisa franske og norske også, men bare et par minutt av gangen, så må æ tilbake igjen. Så det e jo schizofrent egentlig. Så e det mail og det e twitter. Twitter e kanskje særlig et problem, for æ e litt ødelagt av det, og det bekymre mæ jo fordi æ merke at konsentrasjonsevnan mine går nedover da, for det gjør den faktisk. Æ har vurdert, lurt på kordan det skal gjøres å bli kvitt. Samtidig hvis æ e på en hytte eller ikke har tilgang til nett, så foretar æ mæ mye for å få tilgangen på det nettet. Så æ e avhengig. Det e jo litt trist å si, men likevel får æ jo skrevet en hel del, men konsentrasjonen hadde kanskje vært på eit anna plan hvis æ hadde sluppet det jævla nettet.

 

Om karakterer som lever sitt eget liv

Æ hører at noen si at det gjør det, men det får mæ alltid til å le. Sånn et det itj. Det e æ som sitt og lager den her historien. Og æ bestemme ting, og det e mine innfall som styre karakteran. Aldri, aldri omvendt. Det e klart æ får innfall som æ ikke visst at æ skulle ha, og det er klart æ lar dæm si ting som æ ikke visst at æ skulle la dæm si, men det avfødes i øyeblikket, og det er ikke fordi karakteren er så sterk at karakteren har tatt bolig i mæ eller æ har aldri opplevd det. Æ skulle ønske at æ kunne oppleve det en gang og si det, og æ tvil ikke på at en del forfattere oppleve det.

 

Om inspirasjonen til Tatt av kvinnen

Og så kom det innspillet der, og æ va jo, det må æ innrømme, æ va jo en ung mann som var klønat i forhold til jenta. Så det hadde alltid irritert mæ på sånne klassefesta når de dummeste guttan i klassen bare gikk bort til noen av jentene og begynte å kysse dæm. Og så syns de jentan at det var greit, det var ekstremt gåtefullt for mæ. Kordan går det an, du veit jo at han er en tosk, ikke sant, at han kaster hua di i snøen, og så går’n bort og kysser dæ, og så syns du at det er greit. Og det tok det mæ utrolig læng og skjønn at det gikk an da. Så æ va en sånn snakker og lytter og klossat tulling, sant. Æ va jo en sånn som jentan i klassen ringt på til for å fortell at dæm hadde fått mensen for første gang. Så kom dæm til mæ for å si det. Æ va jo en venninne. Så når han fortalt det der, så va det med en gang et bilde i mitt hode: En jente som e litt sånn sjølsikker og bare dure på og en sånn ung mann som ikke har peiling på kæm han e og ikke kordan han skal snakk med hu. Æ så situasjonen i et sekund. Og det var alt æ trengt.

 

Loe_Erlend_m_logo

Om refusjonen fra Gyldendal

Dæm sa jo nei, og ganske hurtig og veldig kontant. Morsomt kontant. Det var jo anonymt, konsulentuttalelsen, men noen har fortalt mæ at det va Brikt Jensen som det sikkert va, og som æ har hørt mange ganga på tv og radio og som var kompetent og som hadde lest alt. Men der tror jeg bare det var en mismatch i generasjoner altså. Den tonen der den ville han ikke ha noe av, og han syns at æ ikke etablerte karakteren ordentlig og han hadde ikke noe navn og ikke fikk vi vite hva han jobba med. Sånne ting som gjorde at æ ikke kunne ta det alvorlig. Æ skjønt at det var en eldre person. Æ tok det ikke tungt fordi innvendingan var ikke sårende – bare forbi mål. Det var skivebom. Så æ sendt det helt uten å forandre noka til Cappelen.

 

Om Naiv super

Æ hadde tittelen og masse tanka om det, om hva det skulle vær for noe – før æ begynte på filmskolen, altså sommeren 94. Da tok æ med lillebroren min som va åtte år yngre enn mæ på interrail, og da ble selvfølgelig sekken min blant anna med den notatboken stjåle. De huske æ på stasjonen i Amsterdam. Og da forsvant alt det æ hadde notert ut vinduet, og det eneste som hang igjen var den tittelen. Den lå jo i bakhodet de neste to åran der, da æ gikk på filmskolen og æ hadde ikke noe tid til å utvikle den. Men til gjengjeld var æ jo midt inni en sånn dansk tid som var utrolig smart og sofistikert og ironisk og kjølig. Så da æ satt mæ ned og fortsatt hadd den tittelen som var en sånn slags intuitiv ledestjerne, så kom det stoffet, og ble sånn som det ble.

 

Om Kurt som barnelitteratur

Så sa Cappelen, ta det helt med ro, det bestemmer vi. Vi gir den ut som barnelitteratur, og det betyr at den havner på den rette hylla i butikken, og det e det som telle. Og det e helt riktig. Det e litt som kunst, ka e kunst, jo hvis du si at den snusboksen der er kunst, så e’n kunst. Og sånn fikk æ også inntrykk av at Cappelen mente at æ også skulle ha det i forhold til barnelitteratur.

 

Du kan høre hele ukens BokPod her.

 

 

-- annonse --