– Det hender jeg blir rystet og forbannet

En av våre største forfattere, Herbjørg Wassmo, er aktuell med romanen Mitt menneske. Vi tok en prat med henne om skrive-kallet, den store kjærligheten og karakterer som løper løpsk.

– Jeg har visst at jeg måtte bli kunstner helt siden jeg var jentunge, men ikke hvordan jeg skulle få det til, sier Wassmo, som vokste opp i Vesterålen i Nord-Norge.

– Der var det ikke mye kunst. Drømmen var å bli ballettdanser, men det var liten fremtid i å danse barføtt i fjæra etter dønningene av storbåra. Jeg var flink til å tegne, men det fantes ikke noen som kunne hjelpe meg til å bli maler, forteller Wassmo.

Bøkene fantes derimot, både på biblioteket og hjemme hos venninnen Aina.

– Notatbøker fantes på butikken og blyanter var tilgjengelige og billige. Jeg skrev hele tiden fra barndommen av, sier Wassmo.

Lengsel og kompromiss

Det skulle likevel gå en stund før hun satset for fullt på skrivekarrieren.

Wassmo studerte litteraturvitenskap, gikk på lærerskolen, og jobbet som lærer i mange år. Mellom slagene debuterte hun som lyriker og skrev Huset med den blinde glassveranda.

– Jeg måtte skaffe meg et yrke for å brødfø både meg selv og barnet mitt, sier Wassmo.

Å vente med å kaste seg ut i kompromissløsheten til man har et yrke, mener hun å ha til felles med karakteren Gorm i Mitt menneske.

Gorm bor nord i landet, i det Wassmo kaller Byen, og driver familiebedriften. Han lengter etter noe større, men kanskje først og fremst etter Rut fra barndommen, som han har dultet borti ved flere anledninger. Rut er nå blitt en internasjonalt anerkjent kunstner, og lever et ganske annet liv enn han selv. Senere i handlingen, uten å røpe for mye, flytter han til Oslo og blir forfatter.

– Gorm var født inn i et formuende handelshus og hadde det lettere enn meg økonomisk. Men han brøt opp til slutt, det skal han ha. Han forsto at det var skrive han ville og måtte, og at han måtte velge det mennesket han elsket mens han kunne.

En kjærlighetsroman

Kunst, tragedie og stor kjærlighet står sentralt i Wassmos forfatterskap, også i Mitt menneske. Hun legger ikke skjul på at karakterene hennes ofte har noe til felles med henne selv.

– Den store kjærligheten fornektet jeg helt til jeg var godt voksen. Og så var jeg så heldig at jeg traff et menneske som gjorde min fornektelse til skamme. Da var jeg allerede etablert forfatter, sier Wassmo.

– Noen lesere husker kanskje Gorm og Rut fra Det sjuende møtet. Hva gjorde at du valgte å skrive om dem igjen?

– Denne mannen, som nevnt i stad, kom med et spørsmål for noen år siden, mens vi satt og spiste middag på Dalen hotell etter å ha tatt båt opp slusene i Telemarkskanalen. «Når skal du skrive en kjærlighetsroman?» Først avviste jeg det. Men vel hjemme kom tankene. Og grytidlig en morgen fløt Rut og Gorm fra Det sjuende møtet omkring skrivebordet mitt, høyst levende. Så var jeg i gang.

Skulle Dina ha skutt Leo?

Selv om Wassmo kan kjenne seg igjen i karakterene sine, er hun i tvil om hun faktisk har kontroll på hva de gjør.

– Jeg føler ofte at karakterene bygger seg selv. Jeg henger på og hjelper dem vel med konturer og farger når jeg redigerer. Men da har de funnet sin form og sin historie. De gangene jeg har prøvd å temme dem etter min bevisste vilje, blir alt flatt og falskt, og jeg må gi meg, sier hun, og innrømmer at hun ikke alltid er like fornøyd med valgene de tar.

– Det hender jeg er rystet og forbannet. At Dina skjøt Leo for eks, det gikk det en tid før jeg forsonte meg med, sier Wassmo, som til og med prøvde å skrive en annen slutt på Dina-universet.

–  To av mine manuskript-hjelpere ba for Leos liv. Men det fungerte ikke. Dina gjorde det hun måtte. Og nå, i Mitt menneske, er det også ting jeg ikke forstår. Men her har Gorm og Rut hver sin stemme. Da kan jeg i alle fall få vite hva de tenker om hverandre, sier hun, og legger til at karakterene hennes alltid lærer henne noe nytt og overraskende.

– Det må jeg alltid ta høyde for. Intet menneskelig skal være meg fremmed. Jeg har en gnist av deres personlighet i meg, selv om jeg ikke vil det, sier hun.

Melodrama og følelser

Wassmo har vært en favoritt blant mange lesere i en årrekke, men kritikerne har ikke alltid vært like fornøyde. Hun har blant annet blitt kritisert for å skrive melodramatisk og for følelsesladd.

– Hvorfor tror du at du har fått denne kritikken, og hvordan har du forholdt deg til den?

– Jeg kan ikke ta ansvar for det mine kritikere skriver. Eller skape for å bli likt av alle lesere. Det ville være litterært selvmord. Jeg må tore å skrive min tekst akkurat slik jeg gjør det, uten å forsvare meg, sier Wassmo.

Hun er opptatt av at kritikerne har full rett til å mene hva de vil:

– Den dagen jeg gir meg til å irettesette mine kritikere vil jeg le av meg selv. Det vil jeg gjerne unngå så lenge jeg kan. Slik jeg ser det er kunstneren fri til å skape hva hun vil. Og kritikeren er fri til å kritisere verket, sier hun.

Takker Virginia Woolf

Selv leser hun alt fra Tove Jansson til Dostojevskij og Marcel Proust, men Virginia Woolfs Til fyret har en helt spesiell betydning for henne.

– Det var en leseropplevelse som flyttet hele min oppfatning av hva som er mulig, bare man tør å fri seg fra den vedtatte norm om hva en roman skal være. Jeg kjente meg plutselig fri til å skrive hva som helst på min egen måte. Jeg behøvde ikke verdens godkjennende blikk, det var bare å tore å gjøre det, sier Wassmo.

Blant egne bøker, synes hun det er umulig å velge hvilken hun liker best. Det er dessuten flere hun ikke husker så godt.

– Jeg må gå videre for å slippe nye historier frem. Det fører til at jeg kan ha problemer med å svare lesere som har lest en bok utgitt for flere år siden. Ofte husker leserne bedre enn meg, sier Wassmo.

Slitet og spenningen

Bøkene hennes er dessuten blitt til på ulikt vis. Wassmo følger ingen oppskrift, men likevel er det noen ting som går igjen. Hun ville for eksempel aldri ha funnet på å sitte i flere år og skrive på et manus der hun visste alt på forhånd.

– Jeg krever tross alt at arbeidet skal være spennende for meg også. Og krevende. Det skal svi. Det skal bryte meg så pass ned at jeg forstår at jeg behandler levende mennesker, ikke pappfigurer, sier hun.

For Wassmo fremtoner hver bok seg som et nytt og fremmed univers.

– Håndverket kan kanskje læres. Men sjelen i en bok kan ikke læres en gang for alle, den må læres på nytt og på nytt. Den må luktes, høres, føles, la seg forføres av. Det er det som er slitet og spenningen, sier hun.

Koste hva det koste vil

På spørsmål om hva hun har forsaket, og hva hun har vunnet, ved å velge et skrivende kunstnerliv, svarer Wassmo kontant:

– Hva jeg har forsaket ved å skrive, er feil spørsmål. Jeg har vunnet hele verden. Jeg har funnet meningen med å være til, sier Wassmo, som opplever at skrivingen har fått henne til å forstå at sårene hun har i livet ikke skal få invalidisere tankene hennes.

– Fortiden kan man ikke gjøre noe med, annet enn å komme videre. En annen livsviktig sak jeg har lært gjennom skrivingen er å se det mennesket man kan elske, og å gjøre noe konkret for å få leve nært dette mennesket. Koste hva det koste vil, sier Wassmo.

Selv om skrivelivet har bragt med seg mye glede og innsikt for Wassmo, tror hun venner og familie iblant kan synes skrivingen tar mye plass.

– Skaperkunst krever også alenetid og isolasjon. Det er klart det ikke er så lett for familie og venner å godta at jeg etter total taushet og fravær plutselig krever oppmerksomhet. Det kan godt hende at de blir både irritert og fornærmet over at skrivingen er det viktigste for meg, sier hun.

Neste prosjekt

I disse dager holder Wassmo på med en bokturné, og tiden hennes blir for det meste viet til arrangementer og presse rundt Mitt menneske.

Hva blir det neste prosjektet du vil fordype deg i?

– Hva jeg skal skrive neste gang? Det ville jeg aldri gi deg, om jeg hadde visst det. Da hadde det vært ditt personlige ansvar at det aldri ble noe av. Ville du det?