Det er derfor de er forfattere

Nils-Øivind Haagensen - foto: Heidi Furre

Lyrisk: Nils-Øivind Haagensens finstemte tilsvar til Sylvi Listhaug.

Fredag, samme dag som BOK365 la ut min anmeldelse av Sylvi Listhaugs bok «Der andre tier», kom en av våre viktigste lyrikere på banen. Det i samme ærend.

Jeg hadde forventet noe grad av motbør på den relativt positive anmeldelsen av boka, men ble noe forundret da en av mine gamle røde venner var blant dem som «likte» teksten. Senere oppdaget jeg at det ikke var en «like», men et gråtetegn.

I anmeldelsen av Listhaug beskrev jeg bokas idéramme: – Kort fortalt var mangt og meget bedre før, men nasjonalstaten Norge står i dag i alarmerende fare for å forvitre. Ansvaret for dette ligger hos «eliten» Listhaug bekjemper. «Eliten» er «selvoppnevnte grupper av dommere og meningspoliti av god og dårlig moral. (…) mennesker som plasserer seg selv på en pidestall og føler seg bedre enn alle andre». Og sannelig får vi ikke også navngitte eksempler på hvem slike er: Thomas Hylland Eriksen, Marie Simonsen, biskopene med Atle Sommerfeldt i spissen, Jan Egeland, Kathrine Aspaas, Ole Paus og Ingebrigt Steen Jensen.

Kanskje burde jeg utvidet Listhaug-sitatet, for på samme side i boka lyder det: «Dem jeg snakker om er avisredaktører, politikere, pr-folk, forfattere, skuespillere, musikere og teaterfolk, mennesker som plasserer seg selv på en pidestall og føler seg bedre enn alle andre.»

Den utelatte delen av sitatet var i alle fall det Nils-Øivind Haagensen festet seg ved. Dermed skrev han en tekst. Den handler om det å ville «se ned på».

Riktig vakkert er diktet.

Riktig god søndag.

 

JEG KAN IKKE SNAKKE FOR AVISREDAKTØRENE ELLER SKUESPILLERNE ELLER MUSIKERNE ELLER TEATERFOLKET

men jeg kan snakke for forfatterne

jeg kan snakke for dem
fordi jeg i hele halve mitt liv
har snakka med dem

som journalist
som kollega
som kompis
og forlegger

jeg har sittet på Theatercafeen med Erik Bye
og snakka om Gud og Satan
han ringte meg hver dag siden
for å høre hvordan det var med meg
og invitere meg hjem på et glass
(jeg skulle takket ja, jeg turte ikke)
jeg har sittet på bibliotekbaren med Mia Berner
hun tok fra meg den gamle skuldervesken min
som en gammel venn hadde gitt meg
for å få den reparert
den trengte reparasjon
«for denne skal du ha hele livet,» sa hun
«i alle fall til neste gang vi møtes»
(jeg har mista den nå)
(vi har mista henne også)
jeg har sittet i stua til Odd W. Surén på Austrheim i Hordaland
bussturen var så lang
men på bordet da jeg kom fram:
et brett med snitter
jeg har sittet rundt flere små bord med Per Pettersson
og for hver gang
hver nye bok
så han ned i bordplata og rista på hodet
og sa: «nei, denne gangen gikk det ikke»
og sa: «denne gangen tar de meg»
men det var det ingen som gjorde
jeg har intervjua Helge Torvund på telefonen
fra Klassekampens redaksjon
(han vil jo ikke bort fra Jæren, den gærningen)
og fikk
noen dager senere
et langt brev fra ham
hvor han fortalte om hvordan han har hatt det i livet
og vanskene han har måttet komme seg gjennom
«fordi,» skrev han
«det hørtes ut på stemmen din
som om du har det vanskelig akkurat nå»
jeg har sittet på Det Akademiske Kvarteret i Bergen
i en debatt om den litterære kanon
og hørt Vigdis Hjorth be alle tilhørende
om å lese hva vi vil
og leve nøyaktig som vi vil
jeg har sittet på hotellrommet til Stig Larsson
og snakka om livet som bare fløy forbi
og jeg har sittet for meg selv i leiligheten min
og fått en telefon fra Jan Erik Vold
fra Sverige
«hør, Haagen,» sa han
(han kaller meg Haagen innimellom)
og holdt røret sitt opp mot taket sitt
fordi det regna så hardt
«hører du?» sa han
«ja», sa jeg
«er det ikke fint?» sa han
«jo,» sa jeg
og det var bare det
det var ikke noe annet han ville
enn lyden av regn
og jeg har sittet på kjøkkenet til Stig Sæterbakken
på Lillehammer
men ikke for å mytologisere
men for å dele den siste formiddagsølen
og snakke om Anthony and the Johnsons
til begge begynte å grine

det har så klart lugga litt også
fra tid til annen
det har blitt stille
kanskje litt betent
mellom Gaute Heivoll og meg, for eksempel
og Espen Stueland
og Torgeir Schjerven et par ganger
og Monika Fagerholm

men det handla aldri om å se ned på
eller føle seg bedre enn

forfattere gjør ikke det
de ser ikke ned på noen
de ser opp til alle
det er derfor de er forfattere

forfattere er meningsløse
betydningsløse
udugelige
barn

som forsøker å sitte stille på stolen sin

og det er ikke en spissformulering
og det er ikke en overdrivelse

det er tjue år av livet mitt
de tjue beste, antagelig
(selv om det ikke sier så mye)

 

Les også: Noe vakkert – Nils-Øivind Haagensens samlede

-- annonse --