Noe vakkert

Nils-Øivind Haagensen - foto: Heidi Furre

Lyrisk: "Kanskje det hjelper" av  Nils-Øivind Haagensen

Ikke alle forunt å få utgitt «Samlede verker» i en alder av 45 år, men så er da heller ikke Nils-Øivind Haagensen av den gjengse sorten. Ikke er diktene «samlede» heller.

Nyutkomne Kanskje det hjelper inneholder kun dikt (noen tidligere upubliserte) fra debuten i 1998 og fram til 2010  da Haagensen bestemte seg for å flytte penneskaftet fra Cappelen Damm til Oktober. Helt utflytta er han ikke, Haagensen virker fortsatt som forlagssjef og redaktør i Cappelen Damm imprinten Flamme Forlag.

Nils-Øivind Haagensen er utvilsomt en av Norges mest særegne poeter, likevel populær, avholdt og mye lest. Kanskje det hjelper – med hovedvekt på «kanskje» i tittelen, fordi «dette åpner for leserens suverenitet i møte med diktene» – er blitt ei ualminnelig rik bok. Du må gjerne låne den på biblioteket, men da vil du på et senere tidspunkt savne den. Dette er ikke ei bok du leser og legger bort.  Her møter du dikt du stendig vil vende tilbake til, dikt du vil gi bort og dele. Legg til at boka inneholder en medrivende vakker innledning av Johan Harstad, skrevet nært opptil Haagensens eget formspråk, og at den avsluttes av John Erik Riley som gjør et langt og underfundig intervju med Nils-Øivind.

Vi sakser fra innledningen til Harstad: – Bøkene hans har vært og fortsetter å være henvendelser, invitasjoner til samtaler, opplevelser, refleksjoner og ekskursjoner. Han går foran oss og vi følger etter, hans erfaringer blir til våre erfaringer, om enn i justert form: Poetens sorg blir vår utholdenhet og poetens lettelse, glede jubel, blir vår påminnelse om å holde fast i det vi kan.

Kanskje det hjelper er på over 600 sider. 100 av disse er nyskrevne. Vi tar med oss to vers fra et fengslende bokverk:

 

noe vakkert

det går opp for meg at jeg har skrevet 77 sider uten å si at

himmelen er fantastisk vakker og har vært det hele uken,

hele måneden, hele himmelen i hele november, vært vakker,

og det samme har byen min, og gatene, og snøen i gatene,

og fotsporene dine i snøen, og månen om kvelden og nette-

ne, ikke et ord, går det opp for meg, om månen om kvelden

og nettene, kveldene våre, med et skinn inn i rommet, et

skinn fra gatene, et skinn i huden din, hver kveld, hele no-

vember, en teint, av byen og himmelen og deg

 

 

 

biografene (utdrag, avslutning)

 

[…] vi sitter på verandaen i tjue plussgrader og spi-

ser kjøleskapskald eplekake, du drikker te, jeg drik-

ker melk, vi har sommerferie, men ingen grunn til å

pakke, ingen planer om å dra noe sted, det er fint

her, disse fire rommene, verandaen, byens mange

gater og parker, det er ikke så ille, sier du til meg, og

jeg må si meg enig, vi har alltid hatt det lettere for å

bevege oss rundt i og trives med det vi kjenner godt,

det vi kjenner ut og inn, det vi kjenner fra langt til-

bake, fra da vi traff hverandre, to studenter på uni-

versitetet, da vi tok det aller meste litt for alvorlig

og flyttet omtrent årlig fra en hybelleilighet til en

annen, og det var ikke før en av oss fikk fast arbeid

at vi tok oss bryet med å finne noe som føltes per-

manent, den følelsen er der forresten fortsatt, du

kan kanskje se det på oss når vi sitter som vi sitter

nå, med eplekake og sommerferie, eller når vi står

foran et av vinduene på vinteren og ser snø dale,

eller når vi forsvinner ut på badet som en bil i tuss-

mørket

 

hvor skal du? jeg?, hvor skal du?

 

 

(fra Nils-Øivind Haagensen skriver, 2005)

 

Nils-Øivind Haagensen: Kanskje det hjelper (dikt 1998-2010), (Cappelen Damm, 2017)
Foto: Heidi Furre
78 Delinger