Det bankende gule hjertet

Den er alltid der som et sikkert tidlig sommer-tegn. Noen uker etter at vi hadde åpnet våre egne tennisbaner, og som et vorspiel til den enda litt større Wimbledon-turneringen.

Grusen på Roland Garros, eller Det åpne franske mesterskapet, kunne vi identifisere oss med. Grusen var vår – og ikke minst svenske, spanske og franske tennisspilleres – beste venn. Den var underlaget for de som trivdes best nede ved grunnlinjen med lange ballvekslinger, og ikke løp til nettet i utide, ikke hadde et alternativt liv i basketsporten og kunne sprenge kilometermåleren med brutal en serve ned mot midten. Grusen, mødres største fiende. Det ble stadig vanskeligere å vaske vekk sporene av den fra svette hvite tennissokker. Ankomsten av de nye skinnende gule tennisballer i stedet for de gamle hvite, var kjærkommen.

Lukten av tennis

Her hjemme hadde det plutselig begynt å bli et yrende liv på tennisbanen på 1970-tallet. Borg-effekten hadde slått inn for fullt. Mine beste kamerater og jeg bodde på tennisbanen, levde og pustet tennis. Det var lukten av tennisgrus og nyvannede baner, nyåpnede tennisrør og Babol strengelakk for å bevare de svindyre tarmstrengene på racketen – altfor hardt strenget, fordi det var slik Borg hadde den må vite. Det var profiler som Borg, Jimmy Connors, Ilie Nastase og favoritten til dagens lyriker, Jon Ståle Ritland: John McEnroe.

Vi kopierte slagene deres, brukte skoene og racketene deres. Var man Connors-fan var veien kort til å skaffe seg Jimmys forunderlige metallkonstruksjon Wilson T2000, hvor strengene nærmest var surret fast med ståltråd rundt rammen. Hver gang man slo hørtes det ut som fjæringen på en fordums hotellseng på Breiseth.

Svenske-bølgen

Roland Garros var gjerne ensbetydende med svensker. Bjørn Borg vant her hele seks ganger da håret hans flagret over den franske grusen i årene 1978 – 1981, kun Adriano Panatta og Guillermo Vilas brøt rekken. Da Borg ga seg, tenkte man at svenske-bølgen var ferdig. Men, neida. I syv av de åtte neste finalene var det enda flere svensker: Stefan Edberg, finale-sjokket Mikael Pernfors og Mats Wilander. Sistnevnte vant tre av sine fem finaler, og sitter fremdeles ringside som kommentator i Paris.

Men så var den store svenske-bølgen over. 13 svenske finalister på 16 år ble til tre på de neste 32 – med Robin Söderlings to finaler i 2009 og 2010 som siste opptredener. Begge ganger ble det tap i tre strake sett, mot henholdsvis Roger Federer og Rafael Nadal. I dag er beste svenske, Mikael Ymer, nummer 95 – nittifem – på verdensrankingen.

Og så skjedde underet

For oss nordmenn er verden snudd på hodet: Vi har plutselig to av friidrettens største stjerner, vi har en av verdens beste golfspillere, en av verdens mest omtalte fotballspillere, i tillegg til en Ballon d’Or-mottaker på kvinnesiden.

Og et av de største undrene: En norsk tennisspiller i finalen i en Grand Slam-turnering. Jeg skal villig innrømme at jeg ikke hadde tro på å oppleve noe slikt i min levetid, i hvert fall ikke før Casper Ruud for alvor begynte klatringen på verdensrankingen. Der er han nå nummer åtte, og avanserer til sjetteplassen uansett utfall av dagens finale. De fleste eksperter spår ham samme skjebne som Söderling – altså finaletap i tre strake sett. Men alle kamper skal spilles, og eleven har allerede plukket opp mange av læremesterens gode egenskaper.

En norsk finalist i French Open var neppe i Jon Ståle Ritlands tanker da han i 2014 utkom med tennis-lyrikksamlingen I bane rundt en gul ball, som var Olympiastadions første utgivelse som forlag. Men kjærligheten til tennissporten er uangripelig, og bokstavelig talt hjertelig i dagens dikt. Omslaget til samlingen er for øvrig laget av ingen ringere enn Magne Furuholmen.

Lei kollisjon

En hektisk litteraturfestival-uke er unnagjort på Lillehammer, og mange gode poster fører også til flere kollisjoner. Den verste for min egen del var «Mysteriet tennis – fra Shakespeare til Bjørn Borg», som sørgelig nok frontkolliderte med semifinalene i Paris. På Lillehammer deltok Jon Ståle Ritland, sammen med Linda Eide og Gudmund Skjeldal. For å bøte på vårt fravær, bringer vi her en smakebit fra førstnevntes samling, i tillegg til å varmt anbefale sistnevntes Wimbledon – der graset er grønast (Cappelen Damm, 2017).

Og endelig kan vi arrestere Herbjørn Sørebø på hans «Bønder spelar ikkje tennis». Det gjør de nå.

det gule hjertet

den doble lyden fra ballen
som treffer bakken og så racketen
ligner lyden av et hjerteslag i stetoskopet

en tennisball er omtrent like stor som et hjerte
under trykket fra strengene
klemmes den sammen til en oval fasong
tennis handler om å finne rytmen
i ekkolydene fra grunnslagene
å finne balansen mellom de ytre kreftene
og det indre trykket

et hjerte kan også sprette
ut av sinusrytmen
bli dømt utenfor
men hjertet har sin egen vilje
fortsetter å slå selv ute av posisjon