– Denne boken begynte som en misforståelse

FRANSK: Hans Petter Blad på en av kaféene hans skriver mest om i sin nye bok. (Foto: Katharina Barbosa)

– Etter å ha veltet et glass campari på Mac-en kjøpte jeg tre notatbøker på Palazzo Grassi, og skriver for hånd, med en arkeologisk fornemmelse, sier Hans Petter Blad.

Forfatter: Hans Petter Blad

Aktuell med: Paris-kontorene, roman på Oktober.

Paris-kontorene er inspirert av bøker som Claude Lévy-Strauss’ Tropisk elegi, en antropologisk reiseskildring i Brasils jungel. Dette «blikket» har jeg forsøkt å applikere på Paris. Samtidig er den en personlig beskrivelse av et turbulent vennskap. Og, ikke minst, et forsøk på å skrive med en litterær optikk som vender seg vekk fra intimsfæren. Heller enn å studere det personlige og nære, forsøker romanen å skildre en offentlig, postkolonial eksistens. Derved kan også romanen ses på som en alternativ guidebok over Paris.

Hvorfor skrev du akkurat denne boken?

Det begynte som en misforståelse. Jeg var invitert av professor Per Buvik og Litteraturhuset i Bergen til å snakke om Paris, jeg leste invitasjonen litt vel raskt, og trodde vi skulle snakke om hvor i Paris jeg skrev, mens det naturligvis var hva og hvorfor. På toget til Bergen lagde jeg en liste over mine favorittsteder å skrive, og til min overraskelse oppdaget jeg at dette, insisteringen på stedet skapte uante muligheter i romanskrivingen, og at det igjen ga muligheter til å oppløse kronologien. Hvilket ga en fornemmelse av at all den tilsynelatende dødtiden på barer, kafeer, restauranter, fester og nattklubber ikke var helt bortkastet likevel.

Tre favoritter:

Sarah Kofman: Rue Ordener, rue Labat. Da jeg leste Sarah Kofmans lille selvbiografi på nytt forsto jeg i hvilken grad Andre verdenskrig og jødenes historie, og ikke bare «den postkoloniale» tilstanden dannet bakteppe for romanens opplevelse av nåtiden.

Louis-Ferdinand Céline: Reisen til nattens ende. Céline leste jeg første gang som tenåring, og selv når jeg leser Marcel Proust, som jeg forguder, må jeg innrømme at det er på Célines barer og gatestubber, ikke i Prousts salonger, jeg dypest sett hører hjemme

Patrick Modiano: En stamtavle. Modianos korte roman er en fullkomment radikal bok i hvordan mening, for virkelig å bli forstått, må skjules så dypt at den nesten er utilgjengelig.

Uslipt diamant:

Antwerpen.

Sist lest bok:

Elskeren av Marguerite Duras. Jeg leser den for å forstå enkelte medlemmer av min familie som har hennes bakgrunn i «koloniene», og som derved bærer helt andre erfaringer enn mine egne med seg. For å forstå dem leser jeg Duras, og for at de, dersom de skulle ønske, vil kunne kjenne seg hjemme, også i mine (framtidige) tekster.

Hvordan jobber du?

Etter å ha veltet et glass campari på Mac-en kjøpte jeg tre notatbøker på Palazzo Grassi, og skriver for hånd, med en arkeologisk fornemmelse av at alt jeg tidligere har skrevet ikke lenger finnes, annet enn i hukommelsen, og i dens forlengelse: Trykkblyanten.

Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?

Minst like viktig er som hvem jeg ville hatt stevnemøte er spørsmålet om hvem jeg da ville vært. Jeg ville foretrukket å være Bardamu, fra Reisen til nattens ende, og i hans skikkelse møte Andrea, den foreldreløse heltinnen i Carmen Laforets Ingenting, som nylig ankommet til Barcelona for å studere.  Dette er like etter den spanske borgerkrigen. Stevnemøtet ville utviklet seg til å bli en dramatisk og altoppslukende kjærlighet.

Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?

Thure Erik Lund.

Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?

Filmen, The Social Network, viser at sosiale medier av natur er kvinnefiendtlige, ikke bare i sin fødsel, men i hele sin praksis, og understreker derved hvordan USA (spesielt) er et delt land, ikke bare når det gjelder rase og klasse, tro og seksuell legning, men også, i minst like stor grad, når det gjelder kjønn.

Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet:

Criterion Collection har lagt ut hele katalogen med filmer på nett, filmene kan beskues gratis en periode før man må betale (om jeg har forstått det riktig).

Fjellklatring med Jo Nesbø eller lang lunsj med Linn Ullmann i Central Park?

Har dessverre både flyskrekk og høydeskrekk, så ingen av delene er aktuelle.

 

40 Delinger