"La de unge lese engelske bøker, få dem inn i bokhandelen, men la oss også forsøke å tilby dem en litt mer variert og rikholdig "diett"", skriver NBU-leder Alexander Løken.
Det var trist å lese Christina Revolds (styremedlem i Norsk Oversetterforening) innlegg på Bok365 20. november. En Ark-ansatt henviste hennes 17 år gamle datter til engelskspråklige YA-bøker, som om det var det eneste reelle alternativet for en leser på hennes alder, og snakket i samme slengen ned norskspråklige bøker for ungdom. Det er nok mange dyktige bokhandlere som gjerne slår et slag for norske ungdomsbøker, både originalskrevet og oversatt, og jeg håper at denne medarbeideren representerer et unntak, men likevel peker denne opplevelsen på et problem.
For Revolds erfaring er dessverre ikke unik, og om man trenger noe annet enn anekdoter for å tro på det, er det bare å gå til nærmeste Ark eller Norli for å se det med egne øyne. Engelskspråklige BookTok-bøker står utstilt nærme kassen, synlige og tilgjengelige, mens norske ungdomsbøker er stuet unna i «dødens hylle», innerst i butikken, nede ved gulvet, med bokryggen ut. Gjerne sammen med barnebøkene, som er det siste 16-17-åringer ønsker å assosieres med. Hvordan skal ungdom finne fram til norske ungdomsbøker, i det hele tatt vite om deres eksistens, hvis de gjemmes bort? Hvis de i tillegg ignoreres av enkelte ansatte, i favør av engelsk YA, så har den norske ungdomsboka et alvorlig problem. Et synlighetsproblem.
For den største utfordringen for ungdomsboka er ikke manglende innsats fra forfattere og forlag. Fra et bunnår i 2023 med kun 26 ungdomsbokutgivelser, peker pilene oppover i 2024, der 41 utgivelser så langt er registrert i forbindelse med Uprisen. Det skrives, og utgis, modig, grensesprengende og underholdende norsk ungdomslitteratur, som utvilsomt kan måle seg med det som pushes på BookTok. Men disse bøkene klarer ikke å finne fram til leserne på egen hånd. Vi trenger bokhandlere som løfter fram norske utgivelser, som ser at populariteten til engelskspråklig YA kan skape en synergieffekt for norsk ungdomslitteratur, som ikke er fanget i en selvoppfyllende profeti om at «ungdom ikke ønsker å lese på norsk», og som anerkjenner ansvaret de har med å synliggjøre denne litteraturen, like mye som forfattere og forlag.
For all del: La de unge lese engelske bøker, få dem inn i bokhandelen, men la oss også forsøke å tilby dem en litt mer variert og rikholdig «diett». La oss vise dem at det finnes svært mye god litteratur, som er skrevet på deres eget morsmål og som reflekterer deres liv og hverdag. Det er mulig å forestille seg en ny vår for den norske ungdomsboka, men da må alle i litteraturfeltet og bokbransjen ta sin del av ansvaret.
ALEXANDER LØKEN
Leder i Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere
