FORFATTERROLLEN: – Vi ser etter pitcher som gjør at vi får lyst til å lese manus – nå, med en gang! Det sier Jan Swensson, forlagssjef for sakprosa i Aschehoug.
Mange går med en forfatterdrøm i magen. Men hvordan fanger du forlagenes oppmerksomhet, som én av uendelig mange håpefulle. Her forteller forlagene hva de ser etter i en god pitch, og hvordan du kan skille deg ut i mengden.
Den perfekte bokpitchen
– Alt koker ned til det at ideen må være god, en god idé kan presenteres med få ord, sier Henrik Sæhle, sakprosaredaktør i Gyldendal.
Han beskriver den perfekte bokpitchen som «klart og konsist presentert med tydelige kommersielle knagger.»
Ingrid Eia Ryvarden, redaksjonssjef for sakprosa i Strawberry Publishing, tror man med fordel kan tenke som en journalist når man skriver en prosjektbeskrivelse:
– En «perfekt bokpitch» kan med hell være bygd opp som en god nyhetsartikkel – det vil si at bokprosjektet først er presentert i en overskrift, så i en ingress og så mer utfyllende etter det. På den måten er det lett å se om ideen er tydelig og om forfatteren har god formuleringsevne. Videre bør den inneholde en kort presentasjon av avsenderen, og noen tanker om målgruppe og markedsføring. Til slutt er det veldig lurt å ta med noe om hvilke bøker du ser for seg som forbilder i genren du skal skrive i. Det vitner om at du er en leser og at du har satt deg inn i feltet, sier Ryvarden.
Ikke glem stavekontroll
– Mange er altfor omstendelige og begynner et innsalg med formuleringer som «Jeg har lenge drømt om å skrive bok …» eller «Mange har sagt til meg at jeg burde skrive om det jeg har opplevd». Det er aldri noe godt tegn hvis forlagsredaktøren må kvele en gjesp, sier Swensson.
Det er mange fallgruver ferske forfattere går i, skal vi tro folk i forlagene. Blant annet at de skriver for lange prosjektbeskrivelser, at de foreslår flere bøker i samme pitch, eller at de ikke har en prosjektbeskrivelse. Henrik Sæhle trekker spesielt ett forhold mange ferske forfattere undervurderer:
– De aller fleste undervurderer hvor tøft bokmarkedet er, og dermed hvor høyt lista ligger for en antagelse i et av de store forlagene. Legg like mye jobb i prosjektbeskrivelsen din som i en jobbsøknad. Men som regel strander det på at ideen er for svak, rent kommersielt. Det er nå engang slik at vi er helt avhengige av å selge bøkene vi utgir.
Ingrid Eia Ryvarden tror den vanligste feilen er at man ikke leser godt nok over det man sender fra seg:
– Ofte starter det allerede i emnefeltet i mailen med særskrivingsfeil som «bok prosjekt» og fortsetter med slurvefeil som et retteprogram ville ha fanget opp. Det gir et veldig dårlig førsteinntrykk. Dette opplever vi såpass ofte at når det motsatte skjer, altså en prosjektbeskrivelse uten feil, retter man seg straks opp i ryggen og leser med større interesse. Mange bruker også for lang tid på å komme til saken, de går lange omveier før de forteller noe om hva boken skal handle om. Da har man allerede brukt opp noe av redaktørens nysgjerrighet.
Swensson er enig:
– Har du glemt stavekontroll, sier du? Da blir det langt fram til antakelse.
Opptatt av dramaturgien og språket
– Hvis pitchen er for omstendelig, forklarende, eller bare gir en vag beskrivelse av prosjektet, så kan jeg som redaktør mistenke at dette gjelder selve prosjektet også. En pitch bør være klar, kort og gjennomtenkt, sier sjefredaktør for norsk skjønnlitteratur i Vigmostad & Bjørke, Tiril Broch Aakre.
Hun forteller at det selvsagt er ulike krav til prosjektbeskrivelser og manusinnleveringer i de ulike sjangrene:
– Jeg jobber med norsk skjønnlitteratur, og her er det først og fremst selve den litterære teksten som gjelder. En kan ofte merke fra første side om manuset har noe ved seg, om det er godt skrevet, godt fortalt, eller har en nerve eller egenart. Så jeg vil si at den beste pitchen er at de første sidene sitter, og at forfatteren får vist frem det beste i seg og kjernen i prosjektet på disse sidene. Merkelig nok er det ofte veldig korte følgebrev, uten for mye forklaringer, til gode skjønnlitterære manus.
Hun sier at det hun oftest savner ved innsendte manus er en bevissthet rundt fortellergrepet:
– Vi får inn flest romanmanus, og noe som går igjen der er en manglende bevissthet rundt det håndverksmessige ved fortellinger – dramaturgien og språket. Prosjektbeskrivelser gir meg ofte handlingen, men som redaktør er jeg nesten mer opptatt av hvordan en historie blir fortalt enn hva den handler om. Når jeg leser prosjektbeskrivelser og manus, ser jeg etter dette hvordan – fortellekunst, språklig rytme musikalitet, klarhet, poetisk sans, spenning og undertekst. Og noe å fortelle, selvsagt, noe som en straks skjønner at det er brennende viktig å få fortalt.
Broch Aakre forteller hun ofte også får lange, ubearbeidede manus:
– Da ønsker jeg heller å lese en del av manus som er godt bearbeidet, eventuelt med en kort beskrivelse av resten av prosjektet, eller en veiledning fra forfatteren om hva i manuset som er gjennomarbeidet, som han eller hun er fornøyd med, og hva som er skisseaktig, som må bearbeides. Personlig liker jeg å se at forfatteren har gjort seg litt flid med deler av det som sendes inn, slik at jeg forstår at forfatteren har evnen til å gjøre seg flid og nedlegge det store arbeidet som må til. Det er viktig. Det betyr ikke at alt skal være perfekt og ferdig, men noe må være forseggjort. Og pitchen bør i hvert fall være det, hvis ikke kan en bare droppe pitchen og sende kun teksten.
– Gå rett i strupen
Men hvordan fanger man så lettest forlagets oppmerksomhet rundt sitt eget bokprosjekt?
– Gå rett i strupen. Hva slags bok er det snakk om? Hvorfor skal den utgis? Hvorfor er jeg den rette til å skrive den? Bruk maks tre linjer. Fyll så på med mer info om prosjektet, om målgruppe og gjerne noen slående salgsargumenter, sier Swensson.
– Få tar seg bryet med å skaffe seg en god oversikt over genre og markedet. Det handler om å gå i bokhandel og å sjekke på nettet hvem som er dine naturlige konkurrenter – hva finnes der ute, hva ser ut til å ha truffet bra, hvilke bøker har fått god omtale, sier Ryvarden – Og deretter: hva skiller din bok ut fra de andre? Tetter du et «hull» og har noe helt unikt, eller satser du på å gjøre noe noen andre har gjort enda bedre, billigere, mer moderne, spissere? De gangene noen har gjort denne jobben blir jeg veldig positivt innstilt. Skal man bli en god forfatter, så må man være en leser og som et minimum kjenne til de gode forbildene og hvilken tradisjon man skriver seg inn i – eller ønsker å bryte ut av.
Borch Aakre sier det kanskje viktigste er å fange leseren tidlig, også i prosjektbeskrivelsen:
– Generelt er det en kombinasjon av en gjennomarbeidet åpningen på boken, en kort, interessevekkende presentasjon av prosjektet, gjerne med referanser til andre, kjente bøker, så vi vet litt om sjanger og hva slags bok forfatteren ser for seg, og en kort presentasjon av forfatteren. Det er fint å danne seg et bilde av hvem forfatteren er også, hva annet hun eller han har gjort.
Rom for den introverte forfatteren
Forlag jakter ofte forfattere som allerede er godt synlige i media. Men man må ikke nødvendigvis «by på seg sjæl» for å sikre en bokkontrakt:
– Det er rom for alle typer forfattere, så lenge boka er god og temaet fenger. Linka Neumann har for eksempel solgt haugevis av strikkebøker uten å tapetsere mediene, sier Swensson.
Henrik Sæle forteller at en forfatter med en følgerskare alltid er å foretrekke når det gjelder sakprosabøker:
– Vi ser gjerne etter folk med plattform, men sakprosafeltet er stort, og vi mener at det i fremtiden også vil være plass til utgivelser med forfattere som ikke er så synlig i media, for eksempel sterke fagformidlere som skriver god sakprosa for allmennfeltet.
Ryvarden tror det kommer an på sjangeren:
– På feltet mat og helse er nok de fleste av typen som er aktive på SoMe, men for eksempel innen populærvitenskap er vi definitivt på jakt etter de sterkeste fagautoritetene, stemmene folk stoler på, og da kommer å «by på seg sjæl» langt ned på listen.
Tiril Borch Aakre mener at det innenfor skjønnlitteraturen er rom for både introverte og ekstroverte forfattere:
– I det skjønnlitterære forleggeriet er det alltid rom for den introverte forfatteren. Men dersom en som forfatter selv ønsker mye oppmerksomhet, presseoppslag og salg, så kan det være lurt å by litt på seg selv. Lesere der ute synes det er fint å bli litt kjent med forfatteren. Det hjelper leseren å orientere seg litt i et veldig stort bokmarked. I sosiale medier kan en fange opp skrivemåte, humor, poesi, temaer leseren interesserer seg for. Og slik blir det lettere å finne «noe for meg». Men det kan gjøres på mange måter. Noen forfattere kan ha en instagramkonto med bare fotografier, små tekster, lesetips, filmtips eller noe helt annet. Som forlag prøver vi å hjelpe forfatteren med å finne ut av dette.
Les også tidligere artikler i denne serien:
Forfatterrollen: Fantasy og Kafka – om forfatterskolene
Debutantrollen: – En forfatterdrøm gikk i oppfyllelse
