KOMMENTAR: I anledning 100-års dagen, minnes Arnt-Erik Selliaas da han som blodfersk norsklærer skulle introdusere Jens Bjørneboe til sine elever.
Jeg var blodfersk norsklærer for klasse 10E ved Ski Ungdomsskole, en klasse som ikke akkurat higet etter skjønnlitterære opplevelser. Det var i skoleåret 1971/72. I pensum var de pålagt å lese en roman. I skolens boksamling var det ikke mange ungdomsvennlige godbiter, men jeg fant et klassesett av Jens Bjørneboes «Den onde hyrde», utgitt i 1960, og delte ut til klassen. 
Jeg opplevde en sjelden stor leseglede blant elevene. For flere av dem ble det et første møte med en voksenroman, og det ble, etter det jeg husker, en god og engasjert diskusjon om samfunnsmessige forhold. Den samme erfaringen hadde andre norsklærere ved skolen gjort.
Lesingen av denne – den gangen – noe kontroversielle teksten, kom foreldre for øre. De hadde oppdaget at deres håpefulle leste «pornografisk litteratur». Skis daværende residerende kapellan fikk vite om dette, og siden han også var timelærer i kristendom på skolen, gikk han til skolestyreren og forlangte at boka ikke skulle brukes i undervisningen. Styreren gikk ikke med på et totalforbud, men henstilte til lærerne om å bruke boka «med varsomhet».
Sterkt opprørt over det jeg mente var et overgrep mot norsklærernes faglige og pedagogiske integritet, skrev jeg et brev til Jens Bjørneboe der jeg presenterte saken for forfatteren.
14. september 1972 fikk jeg hyggelig brev fra Bjørneboe: 
«Jeg kan med det samme fortelle en historie fra Sørlandet, nærmere bestemt fra Arendal: En norsklærer spurte klassen om de kunne nævne en norsk forfatter. En av elevene rakte opp og sa: Bjørneboe. Han ble omgående vist ut på gangen! Dette er ikke et rykte, men en aldeles sann historie. – I og for seg er ditt brev oppmuntrende; det gir meg noe av den gamle, muntre kampglede tilbake.
Det som er det skandaløse i historien fra din ungdomsskole, er skolebestyrerens og prestens autoritære rett til å gripe inn i den enkelte lærers disposisjoner og åndsfrihet. Når det gjelder selve boken DEN ONDE HYRDE, da tror jeg at selve innholdet, angrepet på det etablerte system og samfunn (i strafferettslig forstand), har veiet mer enn de meget få antydningene om at bokens personer også har et seksualliv. Prester er ikke glade i sosialkritiske bøker.
Som forfatter berører historien meg ikke så meget, men som gammel lærer gjør den meg rasende! Man må regne med at elever i en 10. klasse for en stor del har gjort sine egne «voksne» seksuelle erfaringer, de er ikke barn lenger. Det vet også en slik prest, selv om han er aldri så forhyklet. Følgelig må man regne med at det er elevenes samfunnssyn og ikke deres vita sexualis som ligger ham på hjertet. Jeg synes historien bør belyses offentlig … jeg kontakter Dagbladet om saken.»
Dagbladet ble kontaktet og slo saken stort opp på kultursida. Lokalavisa i Ski, Østlandets Blad, fulgte opp. Hva som seinere skjedde, husker jeg ikke, men mener bestemt at norsklærerne ved Ski Ungdomsskole fikk slått tilbake et reaksjonært angrep på både Jens Bjørneboes litteratur – og på lærernes skjønn.
Dette var for nesten 50 år siden. Verden har vel gått framover siden da?
