– Otto Ruge spilte en hovedrolle i de mest dramatiske timene Norge har gjennomlevd etter 1814, forteller Tom Kristiansen.
– Jeg har lenge vært opptatt av hva var det ved bakgrunnen og personligheten hans som gjorde at han på så kort varsel kunne gå inn i en slik historisk rolle uten å nøle og uten å vakle i de to månedene kampene raste, sier Tom Kristiansen.
Han er professor ved UiT Norges arktiske universitet, og har skrevet en rekke bøker om norsk krigshistorie. Nå er han aktuell med den første biografien om en av norgeshistoriens største helter, Hærføreren Otto Ruge (Aschehoug).
– Det var han som overbeviste regjeringen i dagene etter 9. april 1940 om at det var avgjørende for landet og nasjonens selvaktelse å velge fortsatt kamp mot den tyske angriperen. Han hadde en fantastisk evne til å tenke langsiktig når avgjørelser måtte fattes i løpet av minutter, og han hadde den overbevisningskraften som trengtes for å få offiserene i hærledelsen til å ta på seg oppgaver de ikke hadde særlig tro på.
10. april 1940, en dag etter den tyske invasjonen, ble Otto Ruge utnevnt til ny sjef for landets militærmakt i krig. Mot alle odds og tross sviktende bistand fra de allierte lyktes det å holde en overlegen fiende i sjakk i to måneder.
– Selv om de politiske beslutningene fra 9. april la grunnlaget for både felttoget, motstanden hjemme og deltakelsen i den store krigsalliansen, har felttoget i 1940 etter hvert kommet i bakgrunnen for innsatsen til hjemmefronten og utefronten. Med unntak av kong Haakon er det få av de sentrale aktørene som fortsatt huskes, forteller Kristiansen.
La ikke til rette for biografi
– I minneordene på NRK da Ruge døde 15. august 1961, sa tidligere Milorg-leder og forsvarsminister Jens Chr. Hauge: «Det er få nordmenn det har vært forunt i løpet av få korte dager og netter og få uker å yte en så avgjørende innsats for sitt land», sier Kristiansen.
Det var åpenbart for mange i samtiden at Ruge ville levere videre i norsk historie, som en av de største krigsheltene. Men slik ble det altså ikke. Kristiansen sier at grunnen til at ingen har skrevet en biografi om han tidligere er sammensatt:
– Ruge la ikke forholdene til rette for noen biografi. Han lot seg ikke intervjue og stilte ikke noe av sitt skriftlige materiale til disposisjon for andre. Etter krigen sa han sa til og med offentlig at han holdt informasjon tilbake. Han ønsket heller ikke oppstuss om sin egen person, og at han holdt fast ved at kampene i 1940 var et kollektivt nasjonalt foretak.
Gikk frivillig i fangenskap
– Ruge ble bedt om å overta stillingen som øverstkommanderende på kvelden 10. april fordi regjeringen opplevde – med rette eller ikke – at forsvarsledelsen var defaitistisk og ikke hadde noen tro på hensikten med å gjøre motstand. Ruge sto for et helt annet syn, forteller Kristiansen.
Da Ruge overtok kommandoen 11. april, sendte han straks ut melding om at det tyske angrepet skulle slås tilbake med alle tilgjengelige midler.
– Mot alle odds klarte Ruge å snu nederlagstemningen hos sine egne, holde avdelingene i felt og etablere kontakt med britiske myndigheter som lovet snarlig hjelp. Han hadde den militære kompetansen, de lederegenskapene og de diplomatiske evnene som var nødvendige for å kunne operere i skjæringspunktet mellom egne og allierte styrker og de politiske myndighetene i en situasjon som gradvis forverret seg, sier Kristiansen.
Og etter kongen, kronprinsparet og regjeringen var trygt plassert i eksil, valgte general Ruge frivillig å gå inn i krigsfangenskap.
– Gjennom å ikke avlegge tradisjonelt æresord til seierherren og i stedet gå i krigsfangenskap markerte Ruge at det hersket krigstilstand mellom Tyskland og Norge. Gjennom hele krigen beholdt han sin krigsfangestatus og ble stort sett behandlet deretter. Ifølge den norske diplomaten i Genève, Peter Anker, var Ruge derfor «et levende dementi» når noen påsto at det ikke hersket krigstilstand i landet etter at kapitulasjonsavtalen ble undertegnet i Trondheim 10. juni 1940.
«Jeg har sett at dette folket ikke vil dø»
– Uten Ruges innsats er det ikke sikkert at kongen og regjeringen ville ha fortsatt krigen i eksil, sier Kristiansen.
Han mener det er interessant å stille seg det kontrafaktiske spørsmålet om hvordan krigen hadde fortont seg uten Ruge ved roret de skjebnesvangre dagene, fordi det kunne ført til at den norske krigsopplevelsen ble en helt annen.
– Sjansen for at myndighetene og Forsvaret hadde kastet inn håndkleet for å begrense tapet av menneskeliv og ødeleggelsen av landet ville ha vært stor uten Ruges innsats. Kanskje kampene ikke ville ha fortsatt etter at Sør-Norge falt i slutten av april, og kanskje regjeringen ville ha innledet fredsforhandlinger med tyskerne.
Ruge var selv svært beskjeden til egen rolle, og mener den store krigshelten ikke ville likt en slik betegnelse:
– Jeg tror Ruge ville ha vært ukomfortabel med betegnelsen «krigshelt», til tross for den nøkkelrollen han spilte som øverste militære sjef. Kanskje like viktig var at mange av uttalelsene hans levde videre som inspirasjonskilder gjennom hele krigen. Utsagn som «jeg har sett at dette folket ikke vil dø», «jeg liker ikke å se mitt land med lus på kroppen» og «den som selv erkjenner at han er slått, han taper» gjorde ham til et nasjonalt symbol og et moralsk kompass for landet.
Kristiansen mener at selv om Ruge vokste opp og levde i en tid svært annerledes fra vår egen, har vi mye å lære om beretningen om Ruges rolle under felttoget, og også fra livet hans før, under og etter krigen:
– Han havnet i krig med den fremste representanten for de illiberale og destruktive kreftene i Europa og var naziregimets fange i fem år. Men han tvilte aldri på at det politisk og moralsk var riktig å avvise nazismen og velge krigen og fangenskapet. Tvert imot var han blant de første som tok konsekvensen av en slik holdning, og det han lærte om krigføring og okkupasjon mens han satt i fangenskap, gjorde ham fast i troen på at han hadde valgt rett i 1940. Han insisterte på å tenke fritt og gikk aldri på akkord med liberale, demokratiske og humanitære verdier. Dette prinsipielle standpunktet holdt han fast på etter krigen da han konsekvent avviste den etterpåklokskapen som preget håndteringen av 1940 i offentligheten, og han ble derfor skeptisk til deler av rettsoppgjøret.
