ANMELDT: - En knapp og effektiv fremstilling. Kjell Solem har lest selvbiografien «Thorbjørn Jagland: År i fred og ufred Memoarer fra et politisk liv, bind II» (Cappelen Damm).
Bokpressa har gått varm med bøker av og om Arbeiderpartipolitikere. Litteraturen om de utrivelige maktkampene i rosenes parti det siste kvarte hundreåret, vokser. Thorbjørn Jagland gjorde seg i hovedsak ferdig med lederstriden med Stoltenberg i forrige bind, men personkonfliktene følger våre faner. Vi kommer snart dit.
Av forbrukerhensyn skal vi opplyse at hovedinnholdet av boken beskriver Jaglands virke som leder og medlem av Nobelkomiteen i nesten ti år, som Stortingets president fra 2005 til 2009 og utenriksminister i den kortlevde første Stoltenberg-regjeringen.
Arbeider-intellektuell
Jagland er på hjemmebane når han er utenriks. Dette er en ex-politiker som drøfter de store spørsmålene i vår tid. Da er han en arbeider-intellektuell. Han byr på lange resonnementer og har spennende perspektiver. Han er en overbevist samarbeidsmann, en sterk og prinsippfast EU-tilhenger. Det er med sorg han ser at Arbeiderpartiet vraket ambisjonen om EU-medlemskapet til fordel for en allianse med to nei-partier i 2005.
Jagland var leder og medlem av Nobelkomiteen, og bidrar med kunnskap om denne opphøyde komiteens arbeidsform. Det var noen feider med komitesekretær Geir Lundestad – som tok ordet i møter som om han var et medlem. Det var videre noen heftige runder om lekkasjer i forbindelse med prisutdelingene. Hvordan hadde det seg at NRK kunne stå på prisvinnerens dørmatte i det en pris ble forkynt i Oslo. Han svarer ikke direkte, men vi forstår hvor han vil.
Visepresident på Karl Johan
I fire år var Jagland stortingspresident. Han minnes den pussige episoden der visepresident Carl I. Hagen foreslår at de skal veksle på å vinke til barnetoget på 17. mai. Det kan ikke Jagland gå med på, dette er presidentens plikt og rolle. Hvorpå han opplever at herr og fru Hagen åpner sitt Karl Johan-vendte kontorvindu og vinker om kapp med Jagland fra etasjen under. Carl I. Hagen fikk ry på seg å være ekspert på konstitusjonelle spørsmål og Stortingets forretningsorden. Utelukkende fordi den vanlige representant er alt for lite opplest, bemerker Jagland. Internt i Arbeiderpartiet rir han en kjepphest. Han minner representantene om at det er de som er folkets valgte, ikke sekretærene som utstyrer dem med ferdigskrevne manus. Diagnosen til stortingsrepresentantene er at de er for dårlig trent til frie debatter.
Thorbjørn Jagland :
År i fred og ufred Memoarer fra et politisk liv, bind II
Cappelen Damm
322 sider
Biografier er partsinnlegg
Denne boka er godt redigert, den formidler kunnskap. Forfatteren har skrevet seg god og varm, og forlaget ser ut til å ha luket ut småfeil som det var noen av i bind 1. Vi finner riktignok i dette bindet at Gerhardsen holdt sin anti-atomtale på NATO-møtet i 1958, det var i 1957, men det er småting.
En biografi er et partsinnlegg. Forfatteren har ordet. Selvinnsikt og sjølkritikk er ikke det som kjennetegner sjangeren. Jagland er heller ikke blant dem som har blikk for egne svakheter, verken i bind 1 eller 2.
En indre opposisjonell
Jagland hudfletter samfunnsutviklingen i stort. Etter partilederårene ser Jagland på norsk politikk som en intern opposisjonell. Etter hans tid svikter vi de svakeste, vi kaster vrak på solidariteten, i Norge og internasjonalt. Dette er en kritikk som rettes direkte mot den rødgrønne regjeringen.
Han går i felten mot Stoltenberg I-regjeringens reformiver, en regjering han selv satt i og mens han ennå var partileder. Verre blir det under Stoltenbergs trepartiregjering, med Bjarne Håkon Hansen som sosial- og helseminister, en AP-mann som tråkker på de svakeste ved å gjøre utenforskap til et spørsmål om den enkeltes moral («stå opp om morran»). Her passer Jagland på å minne om at Hansen var statsråden som bidro til å undergrave ham som partileder med anonyme lekkasjer i VG. Og Jagland er ikke en som glemmer sine fiender.
Jagland ville på dette punkt hatt større troverdighet om han rett skrev at han var uenig, men holdt kjeft for husfredens skyld. Men hvem har ikke holdt tann for tunge for å slippe å være den evige antagonist? Jagland-Stoltenberg-konflikten var på dette tidspunktet nært og betent. De mange ankepunkter Jagland nå framfører mot Stoltenbergs statsministertid må leses slik at vi ikke bare sto overfor en forskjell i stil, men også i politikk. Det er kontrafaktisk historieskriving, men om Jagland hadde lyktes bedre som statsminister selv, hadde vi ikke fått noen statlig helsereform, ingen pensjonsreform med leveårsregulering og selvsagt ingen delprivatisering av Statoil og andre statseide selskap. Vi hadde antakeligvis vært mindre medgjørlig overfor vår store allierte, og ikke sendt soldater mot Taliban eller bombet i Libya.
Personkonflikt er hard valuta
Personkonflikter er biografens harde valuta. Intriger, uvennskap, skuffelser og bakvaskelser. Per Sandberg skrev i sin biografi for noen år siden at mange representanter driver rundt på Stortinget uten noe særlig viktig å ta seg til, da blir det til at man henfaller til den utbredte sporten å sladre anonymt til mediene om sine mer suksessfulle kolleger.
Det er ikke alltid lett å se sammenhengen i Jaglands uttalelser og skrifter. I forrige bok fikk vi vite at han som leder i Europarådet ikke hadde kontakt med NATO-sjef Stoltenberg, mens han hadde god kontakt med forgjengeren Fogh Rasmussen. Nå sier han på Dagsnytt 18 at han har hatt et helt greit forhold til Jens.
Kjølig forhold til partifeller
Jagland beskriver sine partikolleger gjennomgående med kjølig distanse. Gro hadde gitt et sitat til en bok: «Jeg hadde ikke tenkt meg at han kunne være så dum». Dette refererte seg til Jaglands kontroversielle beslutningen om å gå av som statsminister i 1997 fordi han ikke oppnådde 36,9 prosent oppslutning ved valget. Jagland skriver at Gro ringte, hun ville forklare at det hun mente var at det var dumt å gå av. Ikke at Jagland var dum. «Jeg sa bare OK, jeg tar det etterretning, og la på». Det er kjølig.
Men der glørne rundt leirbålet har slukket, er det mer varme over partigrensene. Omtalen av Kjell Magne Bondevik, Olav T. Lånke, begge Kristelig Folkeparti og Høyres Per Lønning er sympatisk. Jagland synes å trives utmerket i selskap med en del nordiske politikerkolleger.
Karakterdrap
Avisfolk har ment at Jagland bedriver karakterdrap i denne boka. Jeg vil si at for det meste er snakk om karakteristikker. Det er rake pucker. Han lykkes med en knapp og effektiv fremstilling. Da virker det hardere. Jeg tror ikke sympatien nødvendigvis vipper i Jaglands favør. Vi forstår at Jagland har en særegen personlighet, han er ikke av de føyelige.
Det er en tidligere koffertbærer for Gro og Stoltenberg-venn, Morten Wetland, som sier offentlig at Stoltenberg gikk inn for Jagland til Nobelkomiteen fordi han ville bli kvitt en brysom person. Wetland dukker opp som bakmann i spillet om å diskreditere Nobelkomiteen etter fredsprisen til den kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo. Men den brysomme mannen lar seg ikke stoppe. Det kommer et bind 3.
KJELL SOLEM
