De likeglade

Tiden er dog den samme. Det er krig i verden, og Norge er okkupert. Folk flest fortsetter å leve som best de kan, noen står opp mot okkupantene mens andre samarbeider. For guttegjengen fra bydelen Åsen i Oslo byr krigen på både utfordringer og muligheter.

Upløyd mark

Med De uverdige har han gjort det igjen. Skapt et miljø og noen typer som vil bli husket. Som bøkene om Ingrid fra Barrøy satte dagliglivet på Helgelandskysten før, under og etter krigen på programmet, så setter boken om Carl, Roar, Olav og deres foreldre og søsken fokus på dagliglivet i Oslo under selve okkupasjonen.

Og dette er relativt upløyd mark. Den aldrende Carl skriver til sønnen i epilogen, og siterer den gamle LO-høvdingen Konrad Nordahl: «Ca ti prosent av det norske folk deltok – mer eller mindre aktivt – i motstandskampen, ti prosent var medløpere, kollaboratører, det vi gjerne kaller landssvikere, mens åtti prosent var likeglad.»

Fraflyttede villaer

Ja, vi har lest om gutta på skauen, om Oslo-gjengen, om sabotører og helter – og svikere. Carl og co er litt av alt. De gjør det som skal til for å overleve. Jobber for tyskerne om det er opportunt. Eller for motstandsbevegelsen om det er mulig. De stjeler, først sykler som de bygger om og selger, og etter hvert atskillig større ting. Faren til Carl har nemlig et kart over fraflyttede villaer i hovedstaden. Med vissheten om at villaene er (midlertidig) fraflyttede kan guttene i ro og mak rundstjele dem. Og da snakker vi ikke om sykler, men om eksklusive drikkevarer, dyr kunst og et og annet Fabergé-egg, som omsettes via et helernettverk, der lysskye mynthandlere og vakre forførersker gjør livet både surt og vakkert for guttene.

Detaljrikdom

Parallelt følger vi dem gjennom forelskelser, familietragedier og gryende ansvarsfølelse for familie og venner. Alt i et kjent språk, der kulisser og hendelser for en stor del presenteres i samtaler mellom karakterene eller i konkrete scener uten antydning til forklarende utenomsnakk. Med en detaljrikdom som ofte gir en fryd av gjenkjennelse. «Han merket seg de tynne årene i steintøyet som hadde sett ut som spindelvev så lenge han kunne huske …»

Roy Jacobsen presenterer et rikt persongalleri i De uverdige, til tider så rikt at det iblant er vanskelig å holde styr på dem. Guttene og jentene har vanlige, korte navn og iblant går det litt i surr for en stakkars leser. Og hvem er egentlig hvem av de tyske statistene? Bedre da med «ikke-jøden» Aron, heleren Wolfgang Prytz, og femme fatale Grethe Konradsen, som sitter etter første møte.

Mange år senere …

Ikke alle karakterene overlever krigen. Men noen blir det mennesker av, tross alt. Det er grunn til å tro at det blir det av Carl, som mange år senere ser tilbake på tiden i form av et brev til sønnen, som er blitt historiker med okkupasjonen som spesialfelt: «De som studerer okkupasjonen vet så mye mer enn vi som levde den …» skriver Carl, og fortsetter: «Det finnes mye nevenyttig opportunisme i de åtti prosentene (som var likeglade), en uensartet majoritet som aldri ville drømme om å skrive om sine forvirrede strabaser under okkupasjonen, eller be noen andre gjøre det, for den saks skyld.»

Nå har Roy Jacobsen gjort det. Takk for det.

ATLE NIELSEN

(Anmelderen utgir bøker på samme forlag som Roy Jacobsen)