- og alle hadde verdens tøffeste luer.
I anledning vinterlekene i Sotsji presenterer BOK365 noen nostalgiske tilbakeblikk på vinteridretten slik den var den gang NRK var eneste kanal og norske skøyteløpere gadd å være med på titusenmeteren. Den gang våre helter iførte seg sine djevelluer og la i vei med vovete 36-runder. Den gang det var ekte mannfolk til …
Før i tiden, da norske skøyteløpere orket å gå mer enn ett løp i uken, hadde de sånn lue alle sammen. Hjallis og Kuppern hadde det. Per Ivar Moe og Fred Anton Maier også, og de bar den med stil og verdighet.
I mesterskap var den hvit, med de norske fargene i front. Når de representerte klubbene sine, var den i klubbfargene. Kupperns var sort og grønn, slik fargene til hederskronte Arbeidernes skøyteklubb var. Per Ivars var blå med tynne hvite striper. Han representerte de litt bedre stilte i Oslo Idrettslag.
Djevellue ble den kalt, og var like naturlig i skøytesporten som skøyter – helt til den forsvant inn i historien med Franz Krienbühls fantomdrakt mot slutten av syttitallet.
Det fantes ulike typer djevellue. Eduard Matusevitsj hadde snøring under haken. Slik unngikk han antagelig at lua falt av når han satte opp farten og barberte svingen i siste indre på 1500.
Maiers lue var trukket godt nedover ørene der han gikk 36-runde etter 36-runde med målrettet blikk og spisse knær – han hadde ganske spisse knær, Maier.
Magne Thomassen hadde også lua over ørene når det sto lange distanser på programmet. Men når det var femhundre var den brettet opp, slik at ørene var ute i friluft. Kanskje fordi det gikk så fort på femhundre at han ikke rakk å bli kald på dem?
Jeg hadde blå djevellue, med flagg foran. Og når Lillesøster og jeg gled rundt stuebordet i strømpebuksene våre, var det jeg som var Fred Anton Maier. Jeg var nemlig Fred Antons Maiers ambassadør i rekkehuset. Dessuten størst. Men hun gjorde en fin figur som Ants Antson, og hun falt bra når det skulle falles i siste sving. Som belønning fikk hun være Svein Erik Stiansen i neste mesterskap. Men familiens eneste djevellue satt trygt på hodet til Fred A. Maier.
Djevellua holdt stand i mange år etter at den ordentlige Maier la opp. Den symboliserte skøytesporten til de grader at da mobbeofferet Krienbühl fra Sveits kom rekende i den første fantomdrakten, lo man godt i den norske skøyteleiren.
Krienbühl var nemlig veldig dårlig og veldig gammel, og gikk veldig rart. I mange år. Helt til han plutselig begynte å komme med på titusen.
Og en dag kom nestemann med fantomdrakt.
Det gikk raskt nedover med skøytesporten da djevellua forsvant. Man oppfant hundredelene, man begynte å planlegge skøytehaller, man nedla nyttårsløpene på Bislett, og Per Jorsett innførte ”parets rundetid”, som sjelden samsvarte med den rundetiden vi så på skjermen. I dag ser vi det endelige resultatet. Guttene fra kjempers fødeland prioriterer lagtempo fremfor titusen. Det er nesten godt Hjallis ikke får oppleve dette.
Det var andre tider den gangen våre gutter tapetserte pallen på langdistansene i OL og Kuppern og Maier måtte ta igjen 45 sekunder på titusen for å bli allroundmestere – og gjorde det.
Alt var mulig den gangen det var djevelluer til.
(Foto: Privat klenodium og faksimile fra boken Maier av Fred A. Maier og Knut Bjørnsen, Aschehoug 1968)
(Teksten er et bearbeidet utdrag fra Fra Wirkola til Wagstaffe av Atle Nielsen, Schibsted 2001)
