LØRDAG med Alf R. Jacobsen: Faktisk.no og ledende norske medias manglende press mot Beijing i covid-skandalen kan bare oppfattes som et forsvar for Kinas kommunistiske parti. Det er et pressehistorisk feilgrep av dimensjoner og har dystre paralleller i historien.
«Hørru, Alfern, sende meg den hvitvinsflaska og hold kjeft! Detta harru ikke skjønt noe av likevel.»
«Hva er det jeg ikke har skjønt?»
«Kappitalen. Begriper ikke åssen Sigurd slapp deg til i KK.»
«Kanskje fordi jeg ikke er så tjukk i huet som borgerskapets barn i Akkåve … sorry … Akkåpe. Jeg er dessuten en av de få som har klassebakgrunn.»
Jeg tømte resten av Chablis-flasken omhyggelig i eget glass, og vinket på nærmeste servitør.
«Kamerat Øgrim har ikke vært så tørst siden han var sjølproletarisert på Ringnes bryggeri. Kan du kle fjellet? I all vennskapelighet.»
Chablis på alle bord
Han bukket lett, plasserte tomflasken på et sølvbrett og forsvant gjennom nærmeste svingdør. Jeg grep et tårnhøyt rekesmørbrød og hvisket: «Se og lær. Her bryr ingen seg om profittratens fallende tendens. Industrien betaler.»
«Og hva med påbudet om egen matpakke? Bah! Du lar deg kjøpe for et brødstykke.»
«Disspensasjon, kompis!! Sigurd har gitt disspensasjon. Glem revvolusjonen, og prøv en kanapé.»
Min venn Trom Øgrim klødde seg i skjegget og flyttet på hornbrillene. Øynene glitret av diabolsk krigshumør. I det Herrens år 1988, før han ble syk og døde altfor ung, hadde vi begge bidratt med noveller til boken Sikkert som data, redigert av professor Jon Bing og betalt av Norges Industriforbund, en glemt tekst, makulert og like steindød som et aksjebrev i Norsk Data.
Pomp og prakt
Den gangen var forlagene enda ikke under full kontroll av bokholdere med polypper og blødende magesår. Honorarene var sjenerøse, i relativ forstand. Lanseringen skjedde med pomp og prakt og lukullisk servering i Messehotellet på Sjølyst. I et hjørne priset taler etter taler det frie ord, men tvers overfor oss boret en knudrete person øynene inn i Øgrims rutete skjorte.
«Jeg vil ikke fyre deg opp, gamle ørn,» hvisket jeg og tørket duggdråpene av en ny hvitvinsflaske. «Men det er best at du senker stemmevolumet. Du er under overvåking.»
Ordene hadde større effekt enn en injeksjon av destillert selvrettferdighet og affektert raseri.
«Ber du MEG, Tron Øgrim, om å holde KJEFT!!??»
Opp med volumet
Halve bordet snudde hodene. Publikum var på plass, og Tron skrudde opp volumet ytterligere noen hakk.
«Vettdu’kke, Alfern, hvem du snakker til? Jeg er den eneste, og det sier jeg med revvvolusjonær stolthet … Jeg er den eneste som har møtt og håndhilst på Mao og Pol Pot. I samme år!!! MAO Å POL POT. Den eneste!!»
Mannen på den andre siden grep en serviett og en blyantstubbe. Han noterte ivrig.
«Jeg håper det var før Røde Khmer slo i hjel to millioner av sitt eget folk.»
«To millioner!!?? Du er et offer for vestlig propaganda. Det var bare et par hundre tusen. Jeg kan sirr’ei en ting. Jeg har sett ungene i Phnom Pen. De var FEITE som smågriser!! Jeg har aldri sett feitere unger enn i Kampuchea.»
Blyantspissen knakk med et smell. Spaneren tasset ut med et forlegent smil. Tron gliste som en dervisj på speed.
«Der serru, Alfern. Det kalles kontraetterretning. Får jeg en kopi av rapporten, skal den i glass og ramme.»
Kinas undertrykkende kommunisme
Episoden ble vekket til live da jeg forleden leste et oppslag på nettstedet Faktisk.no med følgende omtrentlige tittel: Ikke bevist at corona-viruset er skapt på et laboratorium i Kina. Hva i himmelens navn slags vrøvl er det midt i en pandemi som har krevd tre millioner liv? Hvorfor tar et nettsted, som etter sigende skal hindre spredning av fake news, Kinas kommunistiske parti i forsvar? Indirekte insinuerer en slik tittel at alle som hevder det motsatte, nemlig at viruset høyst sannsynlig ble skapt under livsfarlig, amerikansk-finansiert såkalt gain of function-forskning i det etter hvert beryktede Wuhan-laboratoriet, sprer konspirasjonsteorier og fake news. Kan det være Faktisk.no og andre medias oppgave? Å bekjempe de som påpeker det totalitære Kinas desinformasjonskampanje og manglende vilje til åpenhet?
Det er selvsagt ingen som vet med absolutt sikkerhet hvordan det dødelige viruset ble sluppet løs på menneskeheten, bl.a. fordi Kina i lang tid la et lokk over den åpne informasjonsstrømmen. Men stadig flere fra alle politiske miljøer legger nå fram nye og overbevisende sannsynlighetsvurderinger, som til slutt til og med tvang president Biden til å iverksette etterforskning gjennom CIA. En av de siste og mest respekterte, er tidligere vitenskapsredaktør Nicholas Wade i New York Times, som i artikkelen Origin of covid – following the clues med uimotståelig logikk viser hvor usannsynlig det er at viruset oppsto naturlig, og hvor sannsynlig det er at det slapp løs ved et uhell i Wuhan-laboratoriet, som hadde sikkerhetsforanstaltninger omtrent på linje med et vanlig tannlegekontor.
Tsjernobyl-katastrofen
En sammenligning med Tsjernobyl-katastrofen ligger snublende nær. I propagandaen hadde Sovjetunionen i årevis skrytt av seg selv som det fredelige atomets moderland der et nettverk av gigantiske atomkraftverk skulle utgjøre fundamentet for proletariatets diktatur og slik skape sosialismens paradis.
Eksplosjonen natt til 26. april 1986 viste at det hele var en løgn. Sovjetkommunismen var råtten av korrupsjon, undertrykking, sjusk og fanteri og overlevde på vold og terror. Tsjernobyl var en av grunnene til at det hele få år seinere raste sammen. Til tross for at de strålefarlige partiklene drev med vær og vind og ble registrert fra Sverige til Japan, forsøkte Kreml å lyve seg fra sannheten. Massemedia, vitenskapsmenn, offentlige organer og vitenskapsmenn ble ført bak lyst – til presset utenfra ble for stort. Eksplosjonen skyldtes ikke bare menneskelig svikt. Den skyldtes også alvorlige konstruksjonsfeil i reaktoren.
Som president Reagan sa så tidlig som 4. mai, en drøy uke etter katastrofen: «En kjernefysisk ulykke, som gjør at et stort antall land forurenses av radioaktivt nedfall, er ganske enkelt ikke et indre anliggende. Sovjetunionen skylder hele verden en sannferdig forklaring.»
Verden krever et svar
Det samme gjelder i enda høyere grad Kina. Til tross for frykten i tiden etter Tsjernobyl og hundrevis av milliarder i ekstrautgifter, ble de direkte dødstallene små, antakelig under 100 personer. Pandemien, som startet i Wuhan, har til nå tatt tre millioner liv, kostet alle land i verden trillioner i ekstra utlegg og tapte inntekter. Det vil ta mange år og nye trillioner å overvinne følgene og finne tilbake til en normal tilværelse. Dette er ikke et internt anliggende. Kina skylder i høyeste grad verden et svar.
Så lenge kommunistpartiet i Beijing legger hindringer i veien for en fullstendig og åpen tilgang til kildene, er det massemedias plikt å forfølge ethvert spor som kan lede til sannheten – et journalistisk påbud som står i grell kontrast til faktisk.no og de store mediehusenes unnfallenhet og feighet.
Grunnen til at Kina – som Sovjetunionen etter Tsjernobyl – bruker kommunismens totalitære mekanismer for å legge lokk på saken, er selvsagt frykten for hva som kan skje dersom det viser seg at det dødelige viruset slapp ut fra Wuhan-laboratoriet ved et uhell. Kina kan plutselig komme i ansvar og bli avkrevd trillioner i erstatning av resten av verden, noe som igjen vil kunne føre til kommunistpartiets fall.
Blind mutasjon?
Jeg vet ikke om Tron Øgrim mente alvor da han i 1988 satte i gang utlegningene om Kina og Kampuchea. Personlig var han en vennlig, begavet og humoristisk person. Men han led av en særnorsk form for politisk galskap, som fikk han og AKP m-l til å forsvare massemyrderiene lenge etter at alle andre hadde skjønt at Pol Pot sto til knes i sitt eget folks blod.
La oss håpe at vi ikke nå står overfor en mutasjon av den særnorske politiske blindheten, og at vi derfor ikke går etter Kinas kommunistiske parti med all journalistisk kraft de store mediehusene besitter. I Europa har hittil kun Daily Mail æren i behold. Tiden begynner å bli knapp for resten.
ALF R. JACOBSEN
