Chidiocks siste brev hjem

Hørt om Chidiock Tichborne? Den unge engelskmannen skrev i hvert fall et av verdens såreste, tristeste og vakreste dikt. Det kalles av og til «My prime of youth is but a frost of cares» etter diktets første linje, av og til «Tichborne’s Elegy», eller bare «Elegy», altså klagesang, og han skrev det 19. september 1586, kvelden før han skulle henrettes for høyforræderi. Da var han bare 23 år gammel, og temaet i diktet er nettopp det at han skal dø før livet virkelig begynner.

Chidiock Tichborne var katolikk, og en av konspiratørene i det såkalte Babington-komplottet, som planla å myrde den protestantiske dronningen Elizabeth 1, og innsette katolske Maria Stuart på den engelske tronen. Men kuppet ble avslørt, og mens noen av kuppmakerne kom seg ut av landet, ble unge Chidiock tatt og sendt til Tower.

Grusom død

Det var liten tvil om hva straffen ville bli, men bestialiteten i henrettelsene den gang, gjorde kvalene dagene før døden om mulig ble enda større. Tichborne kunne vente seg bukspretting, fjerning av innvoller, drukning, partering og henging før døden inntraff.

Siste kvelden på cellen skrev han så «Elegy», som han sendte i et avskjedsbrev til sin kone Agnes.

Dagen etter, 20. september, ble han så torturert og henrettet. På så bestialsk vis at dronningen besluttet at de andre konspiratørene «bare» skulle henges, fordi grusomheten i henrettelsene av Tichborne og de andre hovedmennene Anthony Babington og John Ballard var i ferd med å snu opinionen mot dronningen.

Kuppforsøket

Hvem var så denne unge katolikken som skrev det ufattelig såre diktet dagen før han skulle dø?

Han ble født i Southampton i 1563, og var eldste sønn i en katolsk familie. De fikk lov å dyrke sin tro i begynnelsen av Elizabeths regjeringstid, men etter at hun ble bannlyst av paven ble det strengere kår. Det ble forbudt å praktisere katolisisme, og dermed var saken klar for toneangivende katolikker i landet: Elizabeth måtte vekk. Planene for å styrte henne og innsette den fengslede skotske dronningen Maria Stuart som engelsk dronning ble lagt.

Hovedmennene bak komplottet var den unge adelsmannen Anthony Babington og jesuittpresten John Ballard, og bakom lurte antagelig Mary Stuart selv.

Travel bøddel

Planene ble i alle fall avslørt, og bøddelen hadde nok å gjøre i tiden fremover. Det endelige punktum ble satt da Maria Stuart selv besteg skafottet snaue fem måneder etter Chidiock Tichborne.

Diktet «Tichborne’s Elegy» er en ung mann som skal miste livets klagesang. Tankene penser rundt livet som tas fra ham midt i ungdommen: My fruit is fallen and yet my leaves are green (Frukten har falt, men bladene er fremdeles grønne).

Det er rytmisk, stilsikkert, vakkert, innsiktsfullt og sårt.

My thread is cut and yet it is not spun ((Livs)tråden er kappet, men ennå ikke spunnet).

Så er det tankene om alt han skulle gjort, men ikke får lov til. Og naturligvis tanken på dem hjemme. Hans unge kone og deres lille barn. For nå er livet over.

And now I live, and now my life is done (Nå lever jeg, og nå er livet over).

Tre dikt

To andre dikt av Tichborne er kjent, «To his Friend» og «The Housedove», men det er «Elegy», som huskes. Det er naturligvis usikkert om hele diktet er skrevet akkurat kvelden før møtet med bøddelen, men det var altså en del av brevet til hustruen Agnes, skrevet den kvelden.

Historikere flest mener at Tichborne bare var 23 år gammel da han vandret de siste skrittene. Andre kilder hevder han var født i 1558, og altså 28 da han døde, men siden man vet at de strengt katolske foreldrene hans giftet seg i 1562, har man antatt at eldstesønnen ble født året etter, altså innenfor ekteskapet. Og da ble han bare 23.

20. september 1586 var det i alle fall over for unge Tichborne, men diktet hans «Elegy» lever, og forteller om en tapper og helt sikkert livredd ung manns siste tanker her på jorden.

Elegy

My prime of youth is but a frost of cares,

My feast of joy is but a dish of pain,

My crop of corn is but a field of tares,

And all my good is but vain hope of gain;

The day is past, and yet I saw no sun,

And now I live, and now my life is done.

My tale was heard and yet it was not told,

My fruit is fallen, and yet my leaves are green,

My youth is spent and yet I am not old,

I saw the world and yet I was not seen;

My thread is cut and yet it is not spun,

And now I live, and now my life is done.

I sought my death and found it in my womb,

I looked for life and saw it was a shade,

I trod the earth and knew it was my tomb,

And now I die, and now I was but made;

My glass is full, and now my glass is run,

And now I live, and now my life is done.