ANMELDT: Hvis en kjøper premisset der et par stiletthæler er utgangspunktet for forviklinger for opptil flere involverte, kan "I dine sko" bli god underholdning. For andre vil Jojo Moyes' nyeste roman fremstå som et eksempel på å koke suppe på en spiker.
Utenom det faktum at de begge er i midten av førtiårene, ville det vanligvis ikke vært noen overlapp mellom livene til Sam og Nisha, de bor ikke en gang på samme kontinent. Sam har det tøft på mange fronter. Den nye sjefen misliker henne, mannen er arbeidsledig og deprimert, og foreldrene bruker henne som personlig vaskehjelp. Hun er sliten, oppgitt og ensom. Nisha bor egentlig i New York, men er i London med mannen, Carl. Hun er ikke helt sikker på akkurat hva Carl jobber med, men hun vet at de er rike, virkelig styrtrike. Hun har ikke spist et karbohydrat på evigheter, og ville aldri nedlatt seg til å snakke med en som Sam. Antakelig ville hun ikke lagt merke til henne en gang.
Tilfeldigheter fører Sam og Nisha til samme treningssenter, der Sam kommer i skade for å raske med seg Nishas treningsbag på vei ut: Sam har nemlig en billig kopi av Nishas dyre Marc Jacobs-veske. I denne vesken ligger et par Christian Louboutin stiletthæler i rødt krokodilleskinn. Det er milevis fra noe Sam ville gått med til vanlig, men hun er for sen til noen møter og har ikke noe valg: hun må ta på stiletthælene.
Skoene er katalysatoren for alt som skjer videre, og er skoene tittelen spiller på. Den samme dagen, mens hun motvillig har på Sams sko, stenges Nisha ute fra penthouseleiligheten på hotellet. Carl nekter å slippe henne inn, bankkortene blir sperret, og hotellpersonalet har fått beskjed om å eskortere henne ut. Å sette henne på gaten i et fremmed land er Carls måte å si at han vil skilles etter tjue års ekteskap.
Opptråkket sti
Oppsettet minner om en uspesifisert dramakomedie du har sett før, der to vilt fremmede plutselig befinner seg i en kinkig situasjon som krever både mot og samarbeid, en erkjennelse om at du er sterkere enn du trodde, og at penger ikke kan kjøpe lykke (men det hjelper, blunkefjes). Skulle jeg gjettet, hadde jeg trodde dette var enda en av Moyes’ titler skrevet på totusentallet som først nå blir oversatt for å fortsette å melke den utrolige suksessen med Et helt halvt år. Men, I dine sko er flunkende ny. Det er kanskje derfor den føles smått sidrumpa i 2023.
Jojo Moyes:
I dine sko
Bonnier
492 sider
Oversatt av Eva Ulven
Til tross for bokens iherdige forsøk på å gå utenfor de godt opptråkkede rammene, blir det nettopp det – forsøk. Selv om I dine sko tar en fullstendig uforutsigbar retning, og er en berg-og-dalbane av usannsynlige sammentreff, lettvinte løsninger og tilfeldigheter som glir over i det latterlige, ispedd en dose politisk korrekthet, følger den likevel den samme feelgood-oppskriften som gjør det vanskelig å bli ordentlig engasjert.
Feelgood skal være en lettfordøyelig og underholdende pause fra hverdagen med en lykkelig slutt. Sjangeren som på norsk går under den triste fanen “damelitteratur” og har kvinner med ryggen til i solnedgang på coveret er ikke nødvendigvis dårlig litteratur, men de fremstår som ulike varianter av samme historie. Denne er ikke noe unntak. Når det er sagt, vil Moyes’ nyeste treffe de som er på jakt etter lettbeint, romantisk underholdning, men som er utenfor målgruppen til #Booktok.
Pirker i overflaten
I likhet med Moyes selv, har karakterene hennes blitt eldre enn i tidligere bøker. Dette er et forfriskende element. Tema som overgangsalder og det å føle seg utkonkurrert på jobb (og i ekteskapet) på grunn av alder gjør Sam og Nisha kan by på mer komplekse refleksjoner rundt kjønnsroller, nettopp fordi de er – med Moyes ord – middelaldrende.
Her legger Moyes til rette for en ganske så inkluderende bok, men den sporer av med de obligatoriske romansene. Romansene er ikke irrelevante for karakterutviklingen, men de er heller ikke nødvendige. Tenk om boken hadde turt å fokusere på vennskapene! Bokens tittel spiller på å oppleve verden fra noen andres perspektiv ved å gå i deres sko, i dette tilfellet helt bokstavelig. Og jeg tar meg selv i å være mer interessert i hva en svart alenemor fra arbeiderklassen med hjerte av gull, en troféhustru som mister alt, en kreftpasient med evne til å alltid se på den positive side, og en sliten, “kjedelig” vanlig kvinne kan lære av hverandre.
Vennskapene som beskrives og oppstår er mellom kvinner som, ifølge samfunnet, er i en alder der de er ferd med å gå ut på dato. Her kan Moyes støtte seg på filmbransjen, hvor kvinner i førti-femtiårene går fra å spille heltinnen til å spille heltinnens mor. Så hva gjør det med en person som Sam når hun blir lagt merke til, faktisk sett?
Sex og singelliv-feminisme
Det er riktignok bruken av Nishas stiletthæler, som beskrives som “horesko”, som ser ut til å være den utløsende faktoren for at Sam blir lagt merke til. Oppmerksomheten rundt skoene tilsier at stiletthæler er sjelden vare i London. Med den symbolske bruken av sko i boken, kan en anta at bruken skal være av den feministiske sorten. Skoene gjør at Sam føler seg rettere i ryggen, sexy og ustoppelig. Likevel er jeg er usikker på hva Moyes prøver å si.
Det slår meg at grunnen til at boken oppleves som eldre enn den er, er på grunn av feminismen den kommuniserer. Den minner om tredje bølge-feminismen vi kjenner fra Sex og Singelliv, der feminisme fremstilles hovedsakelig som spørsmål om kvinners rettigheter til å fokusere på karriere (eller ikke!) og kle seg sexy (eller ikke!).
For en bok som fokuserer på solidaritet mellom kvinner, er det påfallende at den ikke omfatter alle; en horesko er og blir en horesko. Etter hvert kommer det frem at ingen synes stiletthælene er særlig fine, når alt kommer til stykket er det bred enighet om de ser jo ganske billige ut, egentlig. Det hele fremstår som et spark nedover som trekker ned den ellers inkluderende linja boken forsøker å legge seg på.
MAREN DAHL KELLER
