Niklas Natt och Dag fikk et voldsomt gjennombrudd med debutkrimen «1793». Oppfølgeren «1794» byr på mye av det samme, men står ikke like helstøpt hele løpet ut.
Noe av det som gjorde 1793 til en fengslende og fascinerende leseropplevelse var den svenske forfatterens evne til å skildre nedgangen og oppløsningstendensene i datidas svenske samfunn, med politisk kaos, nød og elendighet samt drukkenskap og brutalitet som naturlige stikkord. Stanken sto opp av sidene og den mørke håpløsheten var så påtakelig at det til tider gjorde fysisk vondt å lese. Men samtidig opplevdes skildringen som så velskrevet og troverdig med et plot så sterkt at vi likevel ønsket å bli værende i Natt och Dags (joda, han heter faktisk det!) nådeløse, litterære univers.
Snill kjempe
I oppfølgeren 1794 får vi igjen møte den snille kjempen og eks-soldaten Jean Michael Cardell som sammen med den spinkle, dødssyke og sympatisk smarte juristen Cecil Winge året før etterforsket og løste en krimgåte av det mest bestialske slaget.
Niklas Natt och Dag:
1794
Cappelen Damm
442 sider
Når vi nå treffer Cardell ligger Winge under torven, men i forbindelse med dødsboet blir Cardell kontaktet av Cecils lillebror Emil. Utseendemessig likner brødrene på hverandre, men ellers mangler Emil de fleste av de egenskapene som gjorde Cecil Winge så spesiell.
Like etter at de blir kjent, blir Cardell oppsøkt av en fortvilet mor som har mistet sin datter. Hun mistenker drap, men hos politiet møter hun bare en kald, uinteressert skulder. Dermed bønnfaller hun Cardell om å se på saken, og han lar seg overtale og vet ikke bedre råd enn å be Emil Winge bli hans etterforskningspartner. For hvis han bare likner litt på sin avdøde bror, så…
Skyter fart
Sentralt i saken står også den unge mannen Erik Tre Rosor, som da boka åpner er lagt inn på et dårehus i utkanten av Stockholm. Fra Danviken Hospital forteller han sin historie om hvordan han havnet på galehuset. Vi får høre om hans vakre og uskyldige ungdomsforelskelse til nabojenta, og vi får høre om hvordan faren sender ham til den svenske kolonien Barthélemy i Karibien i håp om at 15-åringen skal glemme forelskelsen til bondejenta som er under Tre Rosor-familiens stand.
Men på den karibiske øya tar utviklingen en helt ny retning, og når Erik Tre Rosor vender tilbake til Sverige skyter handlingen fart. Med langt mindre plass for ekte kjærlighet enn sadistisk begjær. Skildret like nådeløst som brutalt.
Parallelt med oppholdet i Barthélemy får vi også et gjensyn i Stockholm med den fattige, men ressurssterke kvinnen Anna Stina Knapp. I 1793 ble hun uskyldig dømt og kastet i tukthus for hor. Men hun klarte å rømme derfra, slik at da vi sist forlot henne hadde hun fått en ny og trygg tilværelse under ny identitet.
Men nå er hennes dekknavn og identitet blitt avslørt, og hun er igjen kastet ut i usikkerhet og nød. Hennes desperasjon blir så stor at hun påtar seg et oppdrag som bokstavelig talt kan handle om liv og død. Både for henne og hennes små barn.
Knapps problem er i og for seg helt løsrevet fra Cardell og Winges etterforskning, men de tette båndene som oppsto mellom Knapp og Cardell året før, bidrar til at deres historier også denne gang sakte, men sikkert flettes inn i hverandre.
Intet paradis
I 1794 skifter Niklas Natt och Dag fokus mellom Tre Rosor på dårehus, oppholdet i Barthélemy, drapsgåten i Sverige og Knapps desperate situasjon. Et grep som i første del av boka funker perfekt. Ikke minst drives fortellingen effektivt framover når vi tas med til den karibiske øya, der vi får en liten historieleksjon fra den gangen (1784-1878) øya lå under den svenske kronen og den store inntektskilden var slavehandel. Uten å ane noe om livet på Barthélemy for 225 år siden, oppleves Natt och Dags fortelling som godt researchet, med troverdige beskrivelser, tidsriktige detaljer og skarpe observasjoner.
Men dagens bilde av de vestindiske øyer som et paradis med innbydende strender og sol, kan du bare glemme. I 1794 er paradiset erstattet med et helvete, der menneskelig grådighet ikke kjenner noen grenser og der den kyniske slavehandelen blomstrer i all sin gru. Noen av disse skildringene og refleksjonene rundt slaveriets vesen er likevel så detaljert meislet ut i all sin skrekkelige brutalitet at det må være lov å spørre om alt dette virkelig var nødvendig for å få fram essensen i historien?
Noen av de samme innvendingene kan reises mot enkelte av handlingens partier som foregår i Stockholm. De forkommer riktignok ikke så mange ganger i løpet av bokas 442 sider, men der de dukker opp byr de på en sadistisk råskap som blir direkte ubehagelig. Nødvendig eller ei? Det blir en klassisk fortelling om det gode mot det onde, der Niklas Natt och Dag ønsker å peke på (og ikke viker unna for) den ondskapen som vi alle vet eksisterer. Samtidig bruker han den sadistisk-perverse volden som utgangspunkt for moralske refleksjoner rundt makt og den sterkes rett. Og ikke minst om spørsmålet i hvilken grad et brutalt drap kan rettferdiggjøres av en humanitær innsats som bedrer livet til mange? Denne problemstillingen turnerer forfatteren godt og på en interessant måte.
Dramaturgiske evner
Selv om den følsomme leseren kan fristes til å skrålese seg gjennom de mest brutale partiene, er det ingen tvil om at Niklas Natt och Dag har et presist språk med dramaturgiske evner til å bygge spenning av det slaget som skaper forventinger til enda mer.
I hvert fall fram til siste del. For når oppløsningen nærmer seg minsker merkelig nok intensiteten i fortellingen. Kanskje skyldes dette trilogiens forbannelse, der vi ikke helt sjelden opplever at andre bind framstår som et lite hvileskjær. Der andrebokas slutt blir litt uforløst, fordi forfatteren i litt for stor grad tvinges å ta hensyn til hva som skal skje i tredje og siste bind.
For siste del i Niklas Natt och Dags «Bellman noir»-trilogi er allerede varslet til neste år. Og tittelen gjettet du kanskje? 1795.
LEIF GJERSTAD
(foto: Gabriel Liljevall)
