Britisk spionthriller med mørk humor

«Den nye John le Carré» tar oss med til den britiske e-tjenesten M15s tapere.

Er etterretningstjenesten en stat i staten, der intriger og personlige ambisjoner kan ha noe å si for hvem som blir overvåket og hvordan? Og hvilke konsekvenser kan det få for en person som tilsynelatende tilfeldig blir en brikke i et kynisk maktspill?

Det er naturlige spørsmål å stille seg etter å ha lest den britiske forfatteren Mick Herrons spionthriller Sløve hester. Det er 57-åringens første bok på norsk, og også den første i en trilogi som i hjemlandet har vakt stor oppmerksomhet og blitt en stor salgssuksess, mens Herron har måttet tåle omtaler som «den nye John le Carré». Så da skulle kartet være lagt.

Meningsløse arbeidsoppgaver

I Sløve hester havner vi framfor alt i selskapet til den britiske e-tjenesten M15s tapere. De som på en eller annen måte har tabbet seg ut, enten det handler om å glemme igjen en harddisk med hemmelighetsstemplet materiale på t-banen, ha sex med et annet lands ambassadør eller bare være så altfor glad i flaska. For dem fins det ikke lenger noen framtid i M15, men siden det er lettere å omplassere enn å gi dem sparken, blir deres nye adresse Slough House. I dette nitriste huset i skyggenes dal hvor malingen flakner og alle forakter hverandre og plages av sin egen mislykkethet, settes de til meningsløse arbeidsoppgaver. De er kommet til sin karrieres endestasjon, uten utsikter til framtidig retur til M15s hovedkvarter i fasjonable Regent’s Park.


Mick Herron:
Sløve hester

Spionthriller
Aschehoug
390 sider
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Usympatisk sjef

En av dem vi møter i Slough House er River Cartwright, som havnet der etter en tabbe som ville kostet 120 mennesker livet på King’s Cross, dersom selvmordsbomberen hadde vært ekte og ikke bare inngått i en terrorøvelse. Han er dypt frustrert over sin situasjon, samtidig som han nekter å akseptere at han faktisk gjorde den uhyrlige tabben som førte til hans fall. Lettere til sinns blir han heller ikke når hans kjederøykende, illeluktende, tverre og tvers igjennom usympatiske sjef Jackson Lamb i etasjen over gir ham i oppdrag å gjennomgå stinkende søppel fra en tidligere profilert, men nå fallert journalist.
Hva som har ført Lamb til Slough House må vi vente lenge på for å få vite, men ellers tegner Herron detaljert opp både livene og de skjebnesvangre tabbene til alle de «sløve hestene» som er forvist til Slough House. Kanskje for detaljert, for selv om Herron leverer sine skarpe observasjoner med språklig snert og en stor dose mørk britisk humor så blir det både litt trøttende og vanskelig å holde orden på dem alle. Dessuten virker alle disse opplysningene ikke å ha noen større relevans, når de sløve hestene endelig blir hentet ut fra skyggenes dal for å bistå den «ordentlige» etterretningstjenesten i en kidnappingssak i terrorens tegn.

Kamp mot klokka

For det minner mistenkelig om islamsk terror når en video dukker opp på nettet med en ung mann kledd i oransje drakt og hette over hodet. Den makabre beskjeden er at han skal halshugges om tre døgn, live på nettet, men uten at verken krav eller budskap blir levert.
Når den unge mannens identitet blir kjent, øker spenningsnivået ytterligere. Det er mye som ikke stemmer og som ikke passer inn i det sedvanlige trusselbildet, men det blir ganske raskt klart at en dødelig utgang på dramaet kan få store, sikkerhetspolitiske konsekvenser på internasjonalt plan. Det blir en kamp mot klokka, og når kaoset blir større enn godt er, settes De sløve hestene på oppgaven. Går det bra kan nestkommanderende Diana Taverner i M15 ta all æren. Går det galt, er det greit å ha noen syndebukker å skyve foran seg.

Underveis som jakten på kidnapperne intensiveres og motivene for deres gjerninger blir klargjort, blir vi tatt med på en ferd gjennom Londons gater med både farge, lukt og artige karakteristikker. Referansene er mange, og inkluderer også en konservativ politiker med bustete hår som likner mistenkelig på Boris Johnson. Han er ikke bare på vei opp i partiet, men har også populistiske holdninger og nær kontakt med høyreekstreme miljøer.
Men uansett hvor i Londons gater vi beveger oss er vi aldri lenger unna enn at vi også får et innblikk i maktens korridorer i M15s hovedkvarter ved Regent’s Park. Og det er definitivt ikke et altfor hyggelig skue, med mistenkeliggjøring, intriger og brutalt maktspill som de viktigste parametrene.

Samfunnskritisk

Herron er nådeløs i sin karakteristikk av M15, som hvis vi skal tro forfatteren ikke har klart å tilpasse seg den nye hverdagen etter den kalde krigens fall. Idealene er høye blant dem som søker seg dit, men det tar ikke lang tid før illusjonene brister og de blir redusert til nyttige knagger i et spill de ikke helt skjønner. Hvis de da ikke blir skjøvet ut i kulden og plassert i Slough House.
Også utenfor M15 bærer Herrons skildringer av samfunnet og ulike miljøer preg av en samfunnskritisk holdning, noe som ikke minst rammer høyrenasjonalistene som karikeres med mørk og latterliggjørende humor. Samtidig hopper han i høyt tempo fram og tilbake mellom ulike personer og miljøer. Det er et actionpreget grep som gjør det lettere å følge bokas kompliserte intrige, med så mange vendinger og c-momenter at halvparten kunne vært nok.
Akkurat det skader troverdigheten til handlingen, uten at jeg tror det bryr Mick Herron i særlig grad. For i «Sløve hester» har han nok vært mer opptatt av å underholde enn å skape et scenario vi virkelig kan tro på. Og i den forstand lykkes han så godt at mange lesere sikkert vil plukke opp de to andre bøkene i trilogien når de kommer på norsk seinere i år.

LEIF GJERSTAD

PS! Før jul ble det også klart at Sløve hester skal filmatiseres. Det er den nye strømmetjenesten Apple TV+ som står bak, og hovedrollen som River Cartwright skal spilles av Gary Oldman.

 

(Foto: Mikael Buck)

 

-- annonse --