Bredside mot Brexit og Trump

Da John le Carré i 2017 ga ut Spionenes arv var det naturlig å tenke at dette var britens siste bok. Ikke minst fordi den da 85-årige forfatteren her trakk trådene tilbake til sin store klassiker En spion som kom inn fra kulden. Etter mange års fravær fikk vi igjen møte hans gamle helt George Smiley, som mot slutten av boka filosoferer over de ofrene den kalde krigen etterlot seg. I sin tjeneste som spion var Smiley ansvarlig for mange menneskers død. Alltid grunngitt med kampen for «den gode sak», men var det egentlig verdt det?

De grubleriene kunne den gamle agenten le Carré alias David Cornwell tatt med seg inn i pensjonisttilværelsen i gyngestolen hjemme i Cornwall, men de politiske begivenhetene disse siste årene fikk John le Carré til å skifte mening. Han var ikke klar for pensjonstilværelsen likevel.

John le Carré:
En fri agent

Spionthriller
Cappelen Damm
283 sider
Oversatt av Heidi Grinde

Den ferske vinneren av den politisk-humanistiske Olof Palme-prisen (delt ut i Stockholm 30. januar i år) legger ikke skjul på at han mener Brexit er en katastrofe for Storbritannia slik Trump er en katastrofe for verden. Og det mener den samfunnsengasjerte forfatteren må kommuniseres på en eller annen måte, og for John le Carré skjer det mest naturlig gjennom det skrevne ord.

«En gjeng rike svindlere»

I En fri agent treffer vi derfor den erfarne agenten Nat, nylig hjemkommet til England etter mange år i felten, fortrinnsvis i Russland og Øst-Europa. Ledelsen i London famler litt med å finne passende arbeidsoppgaver til den hjemvendte 47-åringen, og avdelingen The Haven som han blir plassert i er ikke akkurat den mest spennende eller sentrale i britisk etterretningsvesen.

Men han får i det minste tid til å pleie sin lidenskap for badminton i fasjonable Athleticus Club, der han litt tilfeldig møter den langt yngre Ed som blir hans faste sparringspartner. Og det er først og fremst gjennom Ed som le Carré målbærer sin avsky for Brexit, Boris Johnson og Trump.

«Britene blir ført utfor stupet av en gjeng rike svindlere som later som de er folkelige» sier Ed om Brexit, mens Johnson får sitt pass påskrevet som «den jævla narsissistiske Eton-elitisten som ikke har andre tanker i huet enn dem som gjelder hans egen karriere». Og for Trump, «den rike gutten som snek seg unna militærtjenesten og vokste opp i et rikt, skjønt ikke lytefritt demokrati», finnes det ingen redning, verken i denne eller den neste verdenen.

Ed er svært engasjert og langer ut mot de store demonene, mens Nat stort sett lytter. Riktignok bekrefter han overfor Ed at han misliker både Trump og Putin, og at «brexit er unektelig forpult jævlig», men ellers er det mest i Nats indre monolog at hans (og le Carrés) meninger om dagens politiske situasjon kommer til syne. For Nat følger stort sett lojalt opp badmintonklubbens henstilling om at lokalene skal være en brexit-fri sone, samtidig som Nats stilling i etterretningstjenesten tilsier at han opptrer diskret i slike sammenhenger.

Sovende dobbeltagent

Gjennom førstestemmen Nats skildringer av de daglige øktene på kontoret, de ukentlige badmintonslagene med Ed og ikke minst fritimene med kona og menneskerettsadvokaten Prue hjemme i Battersea, blir vi godt kjent både med britisk etterretningstjeneste, familielivet til Nat og de politiske strømningene i Storbritannia. Dialogene flyter fint og forflytter oss logisk nærmere målet.

Vi er derfor godt forberedt da John le Carré uten å skru opp handlingstempoet øker intensiteten ved å presentere oss for en russisk, sovende dobbeltagent. Han varsler Nats avdeling om at han er blitt kontaktet av russisk etterretning, og det blir Nats oppgave å lede operasjonen som snart eskalerer. Og måten le Carré her tegner opp en operasjon i detalj er fascinerende. For nå handler det ikke om «den ensomme rytteren», men et scenario der syklisten, iskremselgeren, servitøren, dama rett bak deg i køen og mange andre i parken de facto er del av det store teamet som med skjulte kameraer, mikrofoner og annet holder sitt mistenkte subjekt under streng overvåking. Kanskje det er noe å tenke på, neste gang du legger søndagsturen til en park?

Tvinges til taushet

Lenge er vi i uvisshet om hva aksjonen egentlig gjelder, og ikke en gang Nat vet hva som skjuler seg bak operasjonen ved navn «Jericho». Etterhvert framstår det likevel klart at det ikke har noe med den gamle kalde krigen å gjøre, men helt nye problemstillinger som stiller spørsmål både ved allianser, idealisme, politisk maktkorrupsjon og demokratiets stilling oppi alt dette. Hvilken rolle spiller egentlig dagens etterretningstjeneste og kan nasjonen kreve blind lojalitet, også der spilleregler brytes og grenser krysses?

Le Carré konkretiserer også problemstillingen gjennom Florence, en ung idealist som er den mest oppegående på Nats avdeling. Hun holder øye med Russlands departement, og er på sporet av en kriminell ukrainsk oligark i London. Han har en finger med i det russiske spillet og forbindelser inn i det britiske maktapparatet, og sammen med Nat planlegger Florence å avsløre oligarken gjennom Operasjon Rosenknopp. Men hennes idealistiske pågangsmot er ingenting verdt i dagens England. For å slippe skandaler og muligens sikre egne interesser setter ledelsen på nivået over Nat en stopper for hele operasjonen. Uten Nats kjennskap tvinges den rasende kvinnen i tillegg til taushet og ut av etterretningstjenesten.

Velskrevet og reflektert

Om hun forsvinner ut av e-tjenesten, forsvinner Florence likevel ikke ut at bokas handling. Det gjør heller ikke Nats badmintonpartner Ed, som uten forvarsel dukker opp i en helt annen sammenheng, som en sentral om enn noe naiv og uvitende aktør i et internasjonalt spill.

Det får store konsekvenser for Nat som settes på helt nye prøver. Men mens han får trøbbel på jobben, får han i denne situasjonen også god nytte av sine gamle erfaringer som handledyktig, alenegående agent ute i felten. Situasjonen krever handling, der Nat nok en gang opplever at idealisme og rettferdighet kan komme i konflikt med lojalitet og reglement. Hvilken linje skal du da følge?

Både tempo og intensitet øker mot slutten i denne like velskrevne og reflekterte som spenstige bok av John le Carré. Og kanskje betyr det ikke så mye, men det er likevel artig å registrere hvordan den 88-årige forfatteren sikkert manøvrerer seg fram gjennom et høyteknologisk digitalt samfunn mens han skaper lesverdig spenning uten å servere noe mer voldelig enn en liten ørefik.

LEIF GJERSTAD

(Foto: Cappelen Damm)