«Breaking Bad» på norsk

Hun beskrives som "Agnar Mykle i kvinneformat", og debuterer med en roman som bryter kjønnsstereotypier.

Debutant: Marlen Ferrer

Debuterer med: De bortkomne

Sjanger: Roman

Forlag: Gyldendal

Bokens tre første setninger:

– Altså, vi bare tullet, sa Carlos.  Han lente seg bakover mot den glorete murveggen, la hendene bak hodet og smilte skrått til oss begge under det halvlange håret der vi satt på fortauskafeen i bydelen Roma Norte. Linjene langs smilet hans skar to streker inn i det smale ansiktet.

Fortell kort om boken din:

Den er en rufsete eksistensiell roman om den 39-årige oversetteren Liv. Hun flykter fra alt og alle ved å søke tilflukt i Mexico City. Her lever hun et utsvevende liv sammen med andre som har søkt seg bort fra kravene i det moderne samfunnet. Romanen inneholder i det hele tatt mange krimelementer – vold, trusler og dødsfall – uten å være en krim. Og kjærlighet, selvfølgelig.

Hvordan fikk du ideen til denne boken:

De-bortkomne

Jeg har alltid hatt lyst til å skrive skjønnlitterært, men strevde med å finne stemmen min, så jeg la det til side en lang stund og skrev kun vitenskapelige og faglitterære tekster. Trodde at jeg kanskje var for lat til å bli en skjønnlitterær forfatter, at jeg ikke var disiplinert nok, men det var nok heller det at jeg ikke hadde funnet stemmen min. Og det må jeg si, at da den først kom til meg, var det lekende lett! Jeg brukte en assosiativ metode, men visste hvor jeg skulle ende – ”point of no return” i romanen. Det tror jeg er viktig for å få framdrift. Også hadde jeg et dogme: Vær en kvinne som skriver som en mann! Og i dette ligger blant annet: Show, don´t tell!

Jeg ville bryte kjønnsstereotypier og skrive om en kvinne som er ute i verden. Tradisjonelt har den slags bøker vært skrevet av unge menn om unge menn. La oss gi dem noe å tygge på, tenkte jeg.

Hva var det første du gjorde da du ble antatt?

Jeg ble veldig overrasket. Jeg visste at redaktørene likte det jeg hadde skrevet, men ikke at førsteutkastet mitt var såpass bra at det kun trengte noen små justeringer. Etter møtet på Gyldendal, ringte jeg til de som står meg nær, og tok deretter en kaffe med en venninne. På kvelden ble det feiring med sjampis ute. Og jeg kløp meg i armen i ett sett i noen uker.

Hva tenker du om forlaget du debuterer på:

Jeg tenker ikke så mye, for jeg tror at det viktigste er redaktøren. For all del, Gyldendal er et seriøst og solid forlag, og det er viktig. Men redaktøren min, Trude Rønnestad, plukket meg opp for mange år siden og sendte meg på skrivekurs. Så selv om jeg ikke var bra nok da, tror jeg at hun ga meg troen på at jeg hadde et talent der inne et sted. Da jeg plukket opp den skjønnlitterære tråden, var det derfor naturlig å ta kontakt med henne.

Hva skal du bedrive sommeren med mens du venter på høsten og utgivelse?

Nå er jeg på et motellrom i USA; skal være på road trip her en god stund med familien min. Jeg søker forsiktig etter nye motiver her, for jeg lurer på om neste roman skal foregå i Statene. Følelsen jeg bærer på, er at jeg må finne mat, for jeg er sulten etter mer å skrive om.

Hva har vært viktigst for din skriving?

Å fortelle en god historie!

Ditt norske forfatterforbilde og hvorfor?

Vigdis Hjorth. Hun er dristig, brutalt utleverende og usentimental. Hun er en kvinne som skriver som en mann. Jeg liker for øvrig Knausgård også, kanskje fordi han er en mann som skriver som en kvinne.

Hvor ser du deg selv som forfatter om 10 år?

Jeg har lyst til å skrive mer, ja, det er alt jeg kan si.

(Hovedfoto: Julie Pike)

 

-- annonse --