Bra jugd i godt språk

Det gamle indianerropet gjelder fortsatt: Ikke la deg lure av bøker! Spesielt ikke når det står «roman» på forsiden. Men det er umulig å ikke la seg dra inn i Thomas Lundbos fjerde bok, for den er besnærende fortalt. Ikke alle personene og verkene i denne romanen fantes, men den møysommelige fortellingen er såpass bygget opp med etterprøvbare fakta og den går for å være «virkelig», hva nå det enn er i en roman. Forfatteren lykkes med å dra oss inn i et univers, inn i Wien

Thomas Lundbo:
Lyden av et liv

Skjønnlitteratur
Cappelen Damm
256 sider

rundt århundreskiftet og miljøet rundt psykoanalysens far, Sigmund Freud og Wiens psykoanalytiske forening. Dette er rett og slett en historie om Johann Waldemar Brummel, unggutten som utga sitt verk flere år før Freud og som ville endret både drømmetydningen og behandling av hysteri – hvis Freud hadde giddet å høre etter.

Kontrafaktisk romanskriving? Gjerne. Først og fremst fiksjon. Og foran der igjen; «Sanseinntrykkenes innvirkning på sjelslivet», som det er beskrevet på side 59.

Går i dialog med Knausgård

Jeg-fortelleren, en litt utydelig person i halve romanen, mener seg tett på historien og de historiske hendelsene, men går i konfrontasjon med Karl Ove Knausgårds definisjon og beskrivelse av «Attenhundretallsmannen» i vår tid. Jeg-et er en ung gutt som heter Thomas fra Vestfold som blir mann og spiller i band. Hørselen er hans foretrukne organ, men han identifiserer seg også med Johann Waldemar Brummel med å være i utkanten av kretsen der det skjer og personenen og verkene som skal bevege verden. En klassisk nummer to eller fire, for å si det folkelig. Romanprosjektet har visste slektskaper med Knausgårds når det kommer til å skrive seg inn i en sammenheng og se om det holder, men her er mer fortalt gjennom Brummel enn gjennom Thomas.

Språk skaper avstand

Språket. Vi må snakke om språket som både er en lise og hemsko for Thomas Lundbo. Det er ekvilibristisk og det er uhyre lett å trå feil eller å trå over i slik intens og inderlig skriving, både i selve setningene og innbyrdes. Ikke minst kan fremdrift gå tapt, men Lundbo klarer seg stort sett. Samtidig kan denne typen språkføring skape en avstand og forfatteren blir enda mer avhengig av plottet sitt. Et par steder blir fortelleren ikke bare allvitende, men også bedrevitende. Det vil jeg påstå er et typisk resultat av den krevende skrivestilen.

Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at Johan Waldermar Brummel skrek da han ble født. Det finnes noen unntak, men de aller fleste mennesker markerer sin inntreden i verden med å skrike – og fortsetter å skrike også etter at de har fått et mer sofistikert språk å uttrykke seg med

åpner Thomas Lundbo. En liten hilsen til Bjørnstjerne Bjørnson og En glad gut, kanskje, men det er mer om spedbarnsskrikene på samme side:

….

Likevel hogger de ut et søkk av ømhet i brystet på oss, og lokker fram litt av den ærefrykten som uvergelig melder seg når man står overfor et nytt liv – ledsaget av en viss nysgjerrighet. Wiener Allgemeine Krankenhaus i Wien, det var der den ungarske legen Ignaz Semmelweis gjorde sin store oppdagelse et par tiår tidligere, og vi klarer ikke la være å spørre etter noen mulige forbindelser, noe som setter Johann Waldemar Brummels fødsel i sammenheng med skjellsettende hendelser i historien. Kan Semmelweis´oppdagels, av sammenheng mellom hygiene og barselfeber, ha vært medvirkende til at vår helt kommer seg levende gjennom dette øyeblikket?

Allerede her varsler Lundbo romanens ærende: Hva kunne ikke vært endret i behandlingen av såvel hysteri som enklere plager om man hadde tatt hørselen og menneskets lyder med i betraktningen, ikke bare fortiden og denne evinnelige bristen i barndommer?

Kan bli hakkete

Det samme språket blir mer hakkete og stivt når det flyttes inn på hundre år frem i tid, og konsistensen i stilen fisler også ut. Slutten på romanen blir et forsøk på å slutte på mange måter. Brummel er med, men det vil seg ikke helt å sy det hele sammen på måten som den nokså imponerende første halvdelen innbyr til.

Thomas Lundbo er også oversetter, hovedsaklig fra fransk, og har en del europeisk litteratur innenfor frakken. Den er han åpenbart inspirert av stilmessig og skal ha for et hel(t)hjertet forsøk, et nokså godt et.

VIDAR KVALSHAUG