Bortimot nesten perfekt

Men Michael Booths mye omtalte "sannheten om det nordiske mirakel" går i Breivik/FrP-fellen den også..

Bok: The Almost Nearly Perfect People – The Truth About the Nordic Miracle

Forfatter: Michael Booth

Forlag: Jonathan Cape, Random House

Sider: 416

Boken kom ut i UK i begynnelsen av februar og har fått masse oppmerksomhet der. Blant annet var den BBCs «book of the week».

 

 

Michael Booths bok The Almost Nearly Perfect People – The Truth About the Nordic Miracle fremstår ved første øyekast som provoserende, kontroversiell og unødvendig. Men den er så mye mer enn det; den er morsom, informativ og umulig å legge fra seg.

 

Jeg hørte først om Michael Booths bok da jeg leste en artikkel i The Guardian med titelen ”Dark Lands: the grim truth behind the ”Scandinavian miracle”». Her oppsummerer Booth boken sin, og skriver litt om hvorfor og på hvilken måte de ulike nordiske landene ikke er så perfekte som man skulle tro. Om Norge, forteller Booth hvordan vi etter 22/7 valgte et ”anti-islamist”-parti (FrP) inn i regjering, og hvordan Norge generelt er et fremmedfiendtlig og innesluttet land med masse oljepenger. Kanskje var det er å strekke Booths argument litt langt, men det fikk meg til å kjøpe boken for å se hva han egentlig prøver å formidle om oss og våre naboer til sitt britiske publikum.

 

Sarah Lunds strikkegenser

Da jeg åpnet boken var jeg sikker på å bli møtt med sveipende generaliseringer og forsterking av stereotyper om oss fra Norden, men det er ikke helt slik boken er. Den tar for seg Danmark, Island, Norge, Finland og Sverige, og forteller om landenes historie, forhold til hverandre og hvordan livet er i dag med tanke på skatt, likestilling, utdanning og tradisjoner. Men i tillegg legger forfatteren vekt på å forklare hvorfor de nordiske landene ikke er så perfekte som man tror. For Norden, og spesielt Skandinavia, er nærmest glorifisert i Storbritannia. Britene elsker alt skandinavisk; krimforfatterne, møblene, Borgen, Forbrytelsen og Sarah Lunds strikkegenser. Og det å prøve å finne feil ved det perfekte er naturlig, og som Booth nevner i epilogen, det er rett og slett av sjalusi.

Michael Booth bor i København med sin danske kone og barn og har tilbragt mye tid i de nordiske landene. Boken er skrevet nærmest som en rekke essays som tar for seg alt fra vikingene til smørkrisen. Selv om boken understreker et par stereotyper gjør Booth det på en morsom måte. Kanskje er det fordi det er morsomt å høre om oss selv fra et annet synspunkt? Kanskje er det fordi observasjonene hans for det meste treffer spikeren på hodet, eller kanskje det bare alltid er interessant å høre hvordan vi blir oppfattet utenfra? Å lese om smørkrisen er i ettertid morsomt, å lese om hvordan man i Oslo ikke kan gå på en eneste bar eller restaurant uten å bli servert av en svenske er observasjoner vi også har gjort selv. Booth har skrevet en underholdende bok som blander fakta og humor.

 

«The New Quislings» ???????????????????????????????

Men det som plager meg med boken, og det som kanskje har gjort at den har blitt snakket så mye om, er et av kapitlene om Norge kalt “The New Quislings”. Kanskje inntar jeg bare automatisk en forsvarsposisjon ettersom jeg er norsk, men jeg tror ikke det. Jeg mener at det er her Booth tråkker feil. Han trekker dessuten for mange linjer til vår «fremmedfiendtlige historie» i relasjon til 22/7, linjer fra Quisling og Hamsun til Breivik og FrP. Tilsynelatende mener han også at det er en forbindelse mellom FrP og Breivik, noe som er en farlig og urettferdig påstand, selv om terroristens forbigående medlemskap i partiet er lett å gripe fatt i for en utenforstående. Vi kan ikke skylde på FrP når det kommer til 22/7 selv om Booth ser ut til å mene det. Booth snakker mye om Norge ”post-Breivik”, og prøver å finne ut om vi har forandret oss merkbart etter tragedien. Kanskje er det umulig å snakke om Norge uten Breivik, men Booth trekker for mange tilfeldige linker mellom Norge før og Norge etter.

The Almost Nearly Perfect People er imidlertid en morsom leseopplevelse, som til tider gjør meg irritert og frustrert, men som også får meg til å le og smile. Den overrasket meg ettersom jeg trodde den skulle være mer provoserende og fornærmende etter den massive omtalen den har fått i Storbritannia. Det er tydelig at Booth både beundrer og er glad i Norden, særlig Danmark, hvor han bor. Velferdsstaten blir for det meste priset opp i skyene, og at han prøver å finne feil ved det tilsynelatende perfekte, bør egentlig bare sees på som et stort kompliment, selv om Breivik/FrP-koblingen trekker det hele litt ned. Jeg både elsker og hater boken, eller kanskje jeg hater at jeg elsker den.

-- annonse --