Bokglede på podcasten Bokstabelen – uten manus, med godteriskål.
Det startet som et jobbprosjekt. Fire medarbeidere på Nordens største bokhandel – i areal, Eldorado, gikk sammen for å lage podcast. Einar Stabenfeldt, Nora Nordskar Hoel, Tine Waag Fjeldstad og Linda Aarvik rakk å spille inn åtte episoder under navnet «Eldopod» før bokhandelen stengte dørene. Det ble starten for podcasten «Bokstabelen».
– Hvorfor ville dere starte en podcast?
– Det må du nesten spørre Einar om, sier jentene og ler.
– Vi delte alle kontor på Eldorado, og skravlet ofte om bøker i arbeidstiden. En dag snudde Einar seg og sa at vi burde lage en podcast. «Om hva?» spurte vi, «Nei, bare dere som prater om bøker egentlig» svarte han, forteller Linda.
– Du følte det var en verdi i det som ble sagt, Einar?
– Ja, egentlig. Det var veldig lærerikt å dele kontor med dem, og så tenkte jeg at jeg kunne lære meg å lage podcast i samme slengen.
– Det hadde neppe blitt noe av uten Einar, skyter Nora inn. – Hadde vi ikke hatt hans tekniske kompetanse ville det stoppet ved ideen, fortsetter Linda, og legger til at Einar jobber med lyddesign ved siden av bokhandeljobben.
Til tross for at de gikk under navnet «Eldopod», var podcasten helt og holdent deres egen:
– Det hele var vårt eget initiativ, men butikken var veldig støttende, sier Einar.
– Vi fikk låne alt av utstyr, men innspillingen skjedde etter arbeidstid og ledelsen hadde ikke noe påvirkning på innholdet, forteller Linda.
Godteriskålen midt på bordet
Det faktum at alt måtte foregå etter stengetid førte til en tradisjon de har bragt med seg fra «Eldopod» til «Bokstabelen», og som ofte er å skimte på bildene gruppen legger ut i sosiale medier. Det står alltid en bolle med godteri midt på bordet blant mikrofonene.
– Ja, vi må ha godteripauser, ler Tine, mens Linda hevder bollen tjente en viktig hensikt:
– Hovedhensikten til godteriskålen oppstod da vi startet «Eldopod», som vi måtte spille inn på Eldorado-huset etter stengetid. Etter en lang arbeidsdag er man jo litt nedkjørt på energi, så vi fant ut at vi måtte ha masse godteri, dansing, synging og skriking så det skulle høres ut som vi hadde et overskudd når vi spilte inn.
Etter at Eldorado bokhandel var historie fortsatte Tine og Einar med over til Norli, som overtok butikkdriften. Nora startet i Pax forlag, mens Linda jobber som frilanser. Men at podcasten skulle overleve var det ingen tvil om:
– Det var veldig viktig for oss å fortsette fordi vi følte vi hadde noe vi skulle formidle. Det var viktig å fortsette å produsere podcasten sammen som en gruppe, selv om den naturlige rammen som Eldorado ga forsvant, forteller Linda.
– Da vi ble uavhengige ble vi også enige om å knytte podcasten tettere mot oss som personer, for å skape et nytt rammeverk. Vi er mye mer personlige nå enn da vi var «Eldopod», forteller Tine, og gruppen er fornøyd med overgangen:
– Vi har klart å holde frekvensen med å utgi en ny podcast hver tredje uke, og det var et mål å slippe podcasten jevnlig, sier Nora.
Pushe horisonter
– De første episodene bestod av 20 minutters monologer, og et «Takk for at du hørte på» avslutningsvis, forteller Linda, til lattermilde nikk fra resten av gruppen.
Men mye har forandret seg på kort tid.
– Nå har vi et lite møte før hver innspilling hvor vi diskuterer episoden. Men vi bruker ikke manus, tanken er jo at det skal være litt i øyeblikket, sier Tine.
Dessuten velger de seg et tema for hver podcast – noe de hevder er det morsomste i dette arbeidet.
– Når vi finner et tema starter en skattejakt. Det er morsomt hvis det er aktuelle bøker som passer, så vi er relevante, men det er også veldig gøy å gå tilbake til gamle bøker som du aldri har fått lest, sier Linda.
For det skal være gøy, i følge gruppen, som egentlig aldri har snakket om ambisjonene for podcasten:
– Vi har aldri hatt noen store mål. Det handler ikke om å få x antall avspillinger eller følgere. Det vi vil er at folk skal få høre om flere bøker enn det som er oppe i pressen. Vi vil spre leseglede. Vi er ikke anmeldere eller journalister – vi er boklesere som har lyst til å fortelle om at det finnes ganske mange spennende bøker som man kan lese på mange ulike måter, forteller Nora.
– Vi vil også pushe våre egne og lytternes horisonter, legger Tine til.
Bøker inn i øret
– Dette er ekstremt learning by doing, og vi utforsker hele tiden konseptet og tester rammene, sier Linda.
– Dette skal jo være for lytterne, noe å høre på mens du er på vei til jobb eller mens du vasker opp, sier Tine.
– Hvem er lytterne deres?
– Mammaen til Nora, sier Einar og ler.
I skrivende stund har de rundt hundre følgere på Soundcloud, og i underkant av 500 følgere i sosiale medier. – Ja, Nora har veldig stor familie, sier Linda og ler. Men den store geografiske spredningen tyder på at de når ut forbi storfamilien.
– Det er ganske overraskende. Det er en liten gjeng i San Fransisco og noen i Japan som lytter, sier Einar.
– Det er nok en sterk kvinnedominans blant lytterne. Vi tror nok det i all hovedsak kvinner på vår alder, sier Nora, til bekreftende nikk fra resten av gjengen.
Selv om gruppen kanskje ikke er helt sikre på akkurat hvem som lytter, så vet de godt hvem de vil snakke til:
– Vi ser vel for oss at vi snakker til den litt dedikerte bokhandlerkunden, som alltid har lyst til å slå av en prat om bøker når de kommer innom, og som ofte kommer tilbake for flere bokanbefalinger, forteller Linda.
Gruppen forteller også at de ønsker å etablere en dialog med lytterne sine gjennom sosiale medier:
– Engasjement er bra, men det hadde vært gøy å få innspill til leseforslag og den slags – det handler jo ikke bare om å få hjerter på Instagram.
– Et supplement
– Jeg syns vi supplerer den offentlige bokpraten – lesing og leseglede er ofte veldig fraværende i norsk bokverden. Vi supplerer med en mer tilgjengelig omtale og en nysgjerrighet på bøker. Bare det at vi kaller det bøker og lesing, i stedet for litteratur og anmelderi er viktig – det skal være litt mer nedpå. Dette skal være for den enorme mengden av folk som kjøper og leser ganske mye bøker, sier Nora.
– Jeg tenker at hvis vi gjennom vår lesing kan inspirere andre til å lese da har vi jo lykkes, sier Linda.
– Alt er våre personlige meninger. Vi går ikke inn for noen seriøs litteraturkritikk, men heller hva vi føler når vi leser, avslutter Tine.
