Bøker er ikke gratis

Folkebibliotekar Hilde Sjølset mener at en alenemor som betaler for litteratur gjennom strømmetjenester heller bør få låne lydbøker til seg og datteren gratis i bibliotekets låneapp. Ønsket kan fremstå edelt, men kan paradoksalt nok føre til at tilgangen til nye bøker blir dårligere, i stedet for bedre.

– Vi har lagt vekt på å finne den nødvendige balansen mellom bibliotekenes behov for å kunne tilby digitale medier, og forlagenes behov for å kunne utvikle forretningsmodeller som sikrer inntekter til forfattere og forlag også i fremtiden, uttalte Nasjonalbibliotekets direktør, da dagens anbefalte prismodell ble lansert. Prisen på digitale lydbøker til bibliotekene skulle være den samme som utsalgsprisen på digitale lydbøker i markedet. Flere i bibliotekene vil ha prisen ned, men en viktig begrunnelse for prisen var hensynet til forfatterens inntekt. Forfattere som legger arbeidskraften sin, sjelen sin og kreativiteten sin inn i å skape bøkene, skal ha betalt for innsatsen.

Folkebibliotekaren synes kulturministeren og kunnskapsministeren skal be forlagene senke prisene så mye at bibliotekene kan tilby ubegrenset lytting av de nyeste titlene.  Bibliotekene vil da kunne tilby helt nye lydbøker som strømmetjenester etter bokloven må vente et helt år med å tilby. Dette vil gjøre bibliotekenes utlånsapp til en gratis Rolls Royce-modell – langt bedre enn Storytel, Fabel, Nextory, BookBeat, Ebok premium og de andre strømmetjenestene. Sjølset mener likevel at «de fleste vil … fortsette å abonnere på dyre strømmeløsninger fordi det er så veldig praktisk og enkelt». Men hvem vil betale for Netflix hvis du lovlig kan få den gratis med Max, Disney+ og Amazon Prime på kjøpet? Forslaget vil utradere det kommersielle markedet for lydbøker, og staten står igjen som den eneste som betaler for lydboklytting.

I norsk bokbransje er markedsøkonomiske virkemidler tett sammenvevet med litteraturstøtte gjennom forfatterstipend, bibliotekvederlag, innkjøpsordninger, momsfritak og fastpris. Det er ingen logisk grunn til at staten skal ødelegge det kommersielle markedet. Særlig underlig blir det når bokloven i et forsøk på å utvide markedet og øke inntektene for forfatter og forlag nå forbyr at nye bøker kan strømmes kommersielt i fastprisperioden. Den logiske følgen av boklovens nye krav ville egentlig være det motsatte av Sjølsets ønske – at bøker i fastpris bør bli mer eksklusive i bibliotekene.

Og i Europas litterære høyborg i Tyskland selges en del nye titler eksklusivt i bokhandel den første delen av fastprisperioden før bibliotekene får tilgang. Under bokmessen i Frankfurt la den tyske regjeringen frem en ny rapport som viser hvor mye tyske forfattere og forlag taper på å slutte med dette. Forfatter og ærespresident i European Writers Council Nina George var tydelig overfor tyske myndigheter: Forfattere trenger disse inntektene.

Strømmetjenestenes omsetning blir stadig viktigere for bokbransjens økonomi. Vi vet fra bransjestatistikken at flere kjøper strømmeabonnement, mens færre kjøper bøker i stykksalg. På bare to år har antall strømmede bøker vokst fra en tredel til å bli halvparten av antall leste og lyttede eksemplarer i allmennmarkedet. Siden inntjeningen er lavere på digitale bøker, har denne endringen redusert inntektene kraftig hos norske forlag og forfattere. Forfatterne har likevel en viss inntektssikring gjennom den norske lydbokkontrakten som er unik i internasjonal sammenheng. På forlagets risiko får forfatteren en garantert inntekt per lytting.

Om det kommersielle lydbokmarkedet ødelegges, tvinges forleggeren til å kutte. I boklovens forarbeider anerkjenner regjeringen at norske forlag har tradisjon for å la økonomisk lønnsomme forfatterskap og sjangre subsidiere utgivelsene av smalere titler og forfatterskap. Forrykkes den skjøre bærekraften i lydbokmarkedet, må forlaget gi ut færre bøker. De første som ryker, er titlene med lavest salgspotensial. Altså morgendagens suksesser, som alenemorens datter skal lese om noen år – for de fleste bestselgerforfatterne starter med bøker som ikke selger spesielt mye.

Lars Saabye Christensen fikk nylig Brageprisens hederspris for sitt forfatterskap. Svært fortjent. Hans store gjennombrudd fikk han med sitt åttende verk som forfatter. Vi er takknemlige for at Saabye Christensen fulgte sin overbevisning og fortsatte å skrive også når det tok tid før det store gjennombruddet. Han har også et forlag i ryggen som trodde på og investerte i forfatterskapet gjennom hver utgivelse.

I tillegg til å kutte flere utgivelser som selger mindre, kan forleggeren også bli tvunget til å forhandle om lavere forfatterbetaling. Selv ikke verdens dyktigste forlegger kan betale mer til forfatterne enn hun tjener på å selge boka. For bare ett år siden måtte de største forlagene i Norge gjøre store nedbemanninger etter lavere salg. Likevel fremstilles norske forlagssjefer som griske bukker med havresekk. Men det finnes treffsikre virkemidler for å gi alle lag i befolkningen tilgang til bøkene som gis ut. Et av de viktigste er at bibliotekene gjør flere bøker tilgjengelige for lesere og lyttere.

Kulturrådets innkjøp av sakprosa og skjønnlitteratur fra norske forfattere  – det vil si de av utgivelsene som slipper gjennom nåløyet – var ifjor over dobbelt så stort i kroner som innkjøpene 356 folkebibliotek gjorde gjennom biblioteksentralen. Det utgis hvert år veldig mange gode og interessante bøker utenfor Kulturrådets innkjøpsordninger, men kommunale bibliotekeiere lener seg altså tungt på det staten kjøper inn. Bibliotekene bruker nå mindre enn hver tiende krone på innkjøp av bøker og medier, fra 2014 til 2020 økte f.eks. bibliotekenes lønnsutgifter fire ganger mer enn utgiftene til bøker og medier. Ingen er uenige i at bibliotekarene skal få betalt for sin viktige innsats, det skulle bare mangle. Men skal det salderes gjennom færre bøker til bibliotekene eller ekstra lav betaling til forfatter og forlag?

Vi vil gjerne jobbe sammen for flere bøker til bibliotekene. For vi er helt enige i at det både er riktig og viktig at både barn og voksne har tilgang til litteratur. Også i fremtiden.

Sarah Willand, Tuva Ørbeck Sørheim og Marcus Bøhn, forleggere i hhv. Cappelen Damm, Kagge og Orkana