Bokbarometeret: Mer Murakami-magi

Haruki Murakami (Foto: Marion Ettlinger)

BOKBAROMETERET: Haruki Murakami går inn blant ukas ti anbefalte, til unison anmelder-applaus.

«Den store Murakami! Er du lei virkelighetslitteraturen som har gjort fantasi til tabu hos norske forfattere? Ta deg en Murakami på styrten! Garantert fri for pinlige familiekrangler, sure oppvaskkluter og skrikerunger», skriver VGs Gabriel Michael Vosgraff Moro om Haruki Murakamis nye roman Drapet på kommandanten. Bok 1. En idé gir seg til kjenne (Pax). Han gir boken en blank sekser på terningen, og fører an i et solid beite begeistrede anmeldere.

Men også Murakamis roman begynner med grus i familiemaskineriet, når den navnløse jeg-personen, en trettiseks år gammel portrettmaler fra Tokyo, blir dumpet av kona. Han flytter ut på dagen, og etter en tid ender han opp i et avsidesliggende hus oppe i fjellene. Vår venn forsøker å finne seg selv og å finne tilbake til kunsten i fjellhuset, som har tilhørt en berømt gammel maler. Og på sedvanlig Murakami-vis: snart begynner det å skje merkelige og surrealistiske ting. På loftet finner han et uhyggelig maleri, «Drapet på kommandanten», laget av den tidligere eieren.

Særing med nykker

Det er tydelig å se at Murakamis grenseløse stil har inspirert til atskillig kreativitet også hos anmelderne:

«Å lese den japanske forfatteren Haruki Murakami er litt som å høre på en jazzsolo som repeterer kjente motiver, men samtidig elsker å ta nye, kreative omveier. […] Murakami er en mester i å blande sjangre. Her er like deler kunstnerportrett, thriller og spøkelsesfortelling. Det er som om Franz Kafka byr Stephen King opp til dans i en film av David Lynch. Murakami forener uanstrengt lav- og høykultur, japansk folklore med vestlige impulser, både litterært og tematisk», skriver Vossgraff Moro.

«Drapet på kommandanten er et uimotståelig kammerspill, hvor Haruki Murakami på snedig vis tematiserer sin egen japansk-vestlige skrivemåte … Hadde det ikke vært for at Drapet på kommandanten inneholder både humor og uhygge ville jeg utvilsomt rubrisert dette som en form for litterær yoga. Passer for deg som: liker diskusjoner om kunsten og livet med en vinylplate snurrende i bakgrunnen,» mener NRKs Knut Hoem.

Dagsavisens anmelder Turid Larsen skriver: «Å lese en ny roman av Haruki Murakami er som å bli invitert til middagsselskap hos en god venn, som man vet er litt sær og har noen nykker. Men man holder ut – til tross for vertens eksentriske påfunn.»

Rebecca Wexelsen: Hotell Montebello (Tiden)

Feig er hun i hvert fall ikke, Rebecca Wexelsen, som i sin debut har valgt å skrive en tørrvittig roman om kreft.

Handlingen kretser rundt den venneløse Nina bor på hybel på Majorstua og studerer astronomi på Blindern. En dag finner hun en kul i kjeven, og fastlegen sender henne videre til Radiumhospitalet og påfølgende behandlingsløp. Med svart humor og et godt blikk for våre svake sider har Wexelsen komponert en roman om sykdom, ensomhet og tilhørighet.

Selv har forfatteren uttalt at hun lider av helseangst, og at boka er ment å få både leseren og henne selv til å ta døden mindre alvorlig.

Lykkes hun i det?

Ja, skal vi tro Dagbladets Cathrine Krøger: «Med sine mange treffende bilder og vittige kjappe tone, virker Hotell Montebello avvæpnende på denne sykdommen vi alle frykter», skriver hun og triller Dagbladet-terningen til en femmer.

Ola Innset, som har anmeldt romanen i Klassekampen Bokmagasinet, synes også at Wexelsen har levert en god debut: «Rebecca Wexelsen skriver morsomt om alvorlige tema. … Selv uten kreftsykdommen hviler Wexelsens velfungerende komikk på en sår tristhet. Dette er en vellykket romandebut, og ulikt denne anmeldelsen er den også utstyrt med en svært god slutt.»

*** Elena Ferrante: Frantumaglia. Tankar, brev og intervju (Samlaget)

De fleste norske lesere kjenner Elene Ferrante gjennom den berømte Napoli-kvartetten. I Frantumaglia får vi et innblikk i forskjellige deler av forfatterens liv. Boken tar leseren med til Ferrantes arbeidsrom, hvor vi møter en kompromissløs forfatter med en altomfattende lidenskap for litteratur. I brev, intervjuer og essay forteller hun hvordan bøkene blir til, og hvorfor det er helt nødvendig at en bok får leve sitt eget liv – frigjort fra forfatteren.

Guri Hjeltnes gir VG-sekser nummer syv av syv mulige for Elena Ferrante: «For et språk, for en forfatter! Elena Ferrante fanger leseren på helt ny måte denne gangen», skriver Hjeltnes og mener det «slår nesten overveldende inn hvor stor kraft og styrke forfatteren besitter.»

Også May Grethe Lerum gir boken terningkast 6 hos BOK365: «I denne tekstsamlinga får lesaren eit litterært sjølvportrett som nesten kjennest betre enn å bli invitert inn på kaffi.»

«I en personlig, fortellende og reflekterende prosa fører hun oss inn i den labyrinten av et forfatterskap hun har skapt. For de som har begrenset kjennskap til det, er boka en utmerket inngang, ikke minst til de første bøkene», skriver Marius Wulfsberg i Dagbladet og gir boken terningkast 5.

*** Mikael Niemi: Koke bjørn (Oktober)

Det er snart 20 år siden Mikael Niemi brakdebuterte med den fornøyelige Populærmusikk fra Vittula. Her fulgte vi Matti og hans tause kamerat Niila og deres eskapader i strøket Vittula (=Fittemyra) i Pajala i svensk-finske Tornedalen, hvor rockemusikken og læstadinismen barket sammen. Har du ikke har lest den: gjør så. Bokens åpningsscene er alene verdt pocketprisen.

I sin nyeste roman Koke bjørn har Niemi forflyttet seg bare ti mil nordover, til Kengis i Nord-Sverige. Men han har reist atskillig lengre i tid – helt tilbake til sommeren 1852, da prosten Lars Levi Læstadius’ åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Som forlaget så beskriver handlingen: «Truffet blir også Jussi – en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde.»

Truffet er også norske bokanmeldere blitt. VGs Sindre Hovdenakk triller terningen til en sekser:

«Suveren spenning! … en mangfoldig, mystisk og engasjerende roman. Med et språk som gløder … en bok som sitrer av engasjement og medfølelse, men også av dumskap og grenseløs brutalitet. Koke bjørn er ganske enkelt en stor litterær opplevelse.»

En blank sekser blir det også fra Ole Jacob Hoel i Adresseavisen: «Formidabel formidling. Den helt lille historien midt oppe i den helt store historien. Ulikt alt annet du har lest … [Niemi] har bydd på så vel science fiction som krim, men uten den overdådige humoren og lokalkoloritten fra Populærmusikk fra Vittula, har det liksom ikke blitt det samme. Ikke før denne utrolige romanen. Her er finlandssvensken med sameblod igjen på hjemmebane.»

«Denne romanen stinkar: av kadaver, fattigdom og helvetes svovelpølar. Det er berre ein av kvalitetane ved Koke bjørn … ein kriminalroman av godt gammalt merke», mener NRKs Marta Norheim.

Romanen er oversatt av Erik Krogstad.

*** Kjartan Brügger Bjånesøy: Kjære pappa. Vi er andre menn no (Kagge)

Vi er mange, vi som har gledet oss over Kjartan Brügger Bjånesøys gode penn, både i Dagbladet Magasinet og andre steder. Bøker har det også blitt: hans lett humoristisk-nostalgiske-kulinariske reiseskildring Komlelandet og boken om en av Østfolds store fotballspillende sønner, Raymond Kvisvik.

Nå er det far det handler om – hans egen, i boken med den beskrivende tittelen Kjære pappa. Vi er andre menn no. Kjartan Brügger Bjånesøy forteller om faren som blir rammet av slag og hvordan den en gang så sterke arbeidsmannen må akseptere at han er blitt en annen mann. Det er et varmt familieportrett som viser hvordan roller omdefineres når man blir eldre – og det handler også forfatterens egen rolle som middelaldrende mann med plikter.

«Kjære pappa er en sympatisk bok som på utmerket vis fungerer som en påminnelse om hva som faktisk er verdt å ta vare på i livet, før det er for sent», skriver VGs anmelder Gabriel Michael Vossgraff Moro, og gir boken terningkast 5. Han skriver også:

«Selv om Kjære pappa er kategorisert som sakprosa, er den litterært sett på høyde med mye norsk skjønnlitteratur. Og i motsetning til en del såkalt virkelighetslitteratur utgitt som romaner, fikk jeg under lesingen aldri følelsen av at noen har grunn til å føle seg utlevert.»

*** Sara Stridsberg: Kjærlighetens Antarktis (Aschehoug)

Stridsberg har valgt et helt særegent utgangspunktet for Kjærlighetens Antarktis. En heroinist med en tragisk livshistorie forteller om livet sitt fra det hinsidige. Som forlaget beskriver den: «En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes fortsatt, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.»

Stridsbergs siste bok er blitt møtt med unison applaus fra anmelderne: «En av nordisk samtidslitteraturs ypperste forfattere har aldri vært bedre», mener Aftenpostens Anne Merethe K. Prinos. «Sara Stridsberg skriv vakkert om det forferdelege på ein særeigen måte», synes NRKs Marta Norheim.

«Det er et språklig overskudd i boken som fyrer opp leseren med kraft og en tro på at denne romanen fort kan bli en av årets beste», skriver Stein Roll i Adresseavisen og triller terningen til en sekser. «Sara Stridsberg er vanvittig god», skriver Endre Ruset, og mener hun «gir offeret en stemme og glød i fortellingen». Dagbladet-terningen lander på en femmer. Det gjør den også hos BOK365s May Grethe Lerum: «Beskrivelsene av rusopplevelser er også i særklasse, mye fordi Stridsberg skriver så variert og språklig innovativt også om det vidunderlige. En leser uten egen erfaring med tunge stoffer sitter igjen med en åndeløs følelse av at akkurat slik er det, akkurat så fantastisk må det jo føles – siden så mange betaler så dyrt i stadig jakt på denne opplevelsen».

Oversetter Monica Aasprong får mange anmelder-godord for nok en gang å ha forvaltet Stridsbergs språk på en meget god måte.

*** Kaspar Colling Nielsen: Den europeiske våren (Cappelen Damm)

Kaspar Colling Nielsens Den europeiske våren er en grotesk, provoserende og galgenhumoristisk fortelling om frihet, likhet og fellesskap i en nær fremtid. På Lolland i Danmark etablerer en rekke internasjonalt anerkjente forskere og gründere et nytt droneovervåket bonderomantisk samfunn for rike borgere. De vil kombinere det mest idylliske og ettertraktede fra den gamle verden, med de siste teknologiske nyvinningene.

Nok en gang spiller Colling Nielsen på sivilisasjonens og humanismens oppløsning i et hardt presset Europa – i likhet med hans første roman, Mount København (2010), som forteller om byggingen av et 3500 meter høyt fjell midt i det flatstrøkne København, og oppfølgeren Den danske borgerkrig – 2018-2024 (2013) – om et raknende, voldsherjet samfunn.

Dagbladets Fredrik Wandrup faller for Colling Nielsens særegne litterære stemme: «En visjon av helvete som får meg til å le høyt!», skriver Wandrup og gir boken terningkast 6 i Dagbladet. «Her får Europa køyrt seg», fastslår NRKs Marta Norheim. Hun synes det er synd «at forfattaren sporar over i sjarmøretappar heller enn å forfølgje spørsmåla sine vidare. Det kunne ført han frå å vere ein god forfattar til å bli ein stor forfattar.» Boken er oversatt av Kyrre Andreassen.

*** Ahmet Altan: Eg får aldri sjå verda igjen (Samlaget)

Ahmet Altans beretning fra fengselet, Eg får aldri sjå verda igjen, gjør inntrykk. Altan sikret seg både årets første Dagbladet-sekser og årets første BOK365-sekser.

Den tyrkiske kommentatoren, avisredaktøren og forfatteren er stilt for retten over hundre ganger på grunn av sine politiske tekster. Etter kuppforsøket sommeren 2016 gikk president Erdogan til angrep på den frie tyrkiske pressen. Ahmet Altan ble dømt til livstids fengsel for «grunnlovsstridige kommentarer», uten rett til benådning, og han sitter nå i fengselet Silivri utenfor Istanbul. Boken er oversatt av Gunvald Axner Ims.

«Fabelaktig skrivekunst fra et politisk fangeskap», mener Fredrik Wandrup i Dagbadet. «En poetisk dokumentar … en stor liten bok», skriver Vebjørn Rogne i BOK365.

*** Claudio Magris: Tiltale frafalles (Press)

De fleste boklesere vil nok forbinde den italienske litteraturprofessoren og forfatteren Claudio Magris med hans storverk Donau fra 1991. Nå er han tilbake med Tiltale frafalles – en kompleks og besettende historie om den europeiske historiens viktigste og vanskeligste temaer. Vi møter en rik og mystisk mann i Trieste, som har brukt hele livet til å samle krigsgjenstander fra alle tider – fra steinøkser og hellebarder til tanks og bazookaer. Han ønsker oppføre et komplett krigsmuseum – et universelt arkiv over døden og ondskapen, slik at bare freden står igjen. Men huset brenner ned og samlerens levninger blir funnet på branntomten. Historikeren og kuratoren Luisa Brooks blir satt til å se hva som kan berges fra asken. Arbeidet blir en besettelse, en reise gjennom historien hvor tråder også spinnes til Luisas egen forhistorie.

Lykkes Magris denne gang? Definitivt, skal vi tro anmelderne. Steinar Sivertsen i Stavanger Aftenblad gir den ambisiøse romanen terningkast 6. Aftenpostens Pål Gerhard Olsen mener boken holder nobelprisklasse: «Den utsøkte språklige spisskompetansen og de svimlende sveipene i tid og rom er nok egnet til å imponere, men det er de små, sansenære detaljene som fester seg i bevisstheten …». Dagbladets Erle Marie Sørheim mener romanen er «en sann skattkiste for alle historieinteresserte», og triller terningen til en femmer.

*** David Bowie – Det siste intervjuet og andre samtaler (Flamme)

Det siste intervjuet og andre samtaler består av åtte sekvenser – magasin-intervjuer, samtaler, e-postutvekslinger og transkriberte TV-innslag – fra 1964 til 2006, fra den gangen Bowie mer enn gjerne snakket, om alt fra musikk, design, kunst, men også om private anliggender.

Dagbladets Erle Marie Sørheim ble rørt til tårer flere ganger underveis og mener boken er «ypperlig samtaleterapi for alle som savner popens største kameleon. Dagbladet triller terningen til en femmer. Det gjør også BOK365.

Robert Gjestad i Aftenposten mener det er blitt «en fin nær-Bowie-opplevelse» hvor «man kommer nær en forståelse av hva som drev Bowie både som person og kunstner.»

 

(Foto Haruki Murakami: Marion Ettlinger)

-- annonse --