Bokanmeldelse: Sound and vision

«Move to the left. Move to the right». Bowie befant seg mange steder i kultur-landskapet, og tidvis lykkes denne samtaleboken å fange ham.

I forrige måned ville David Bowie fylt 71. Men som vi vet, stoppet taksameteret på 69. Bowie rakk akkurat å utgi albumet Blackstar – bare to dager før han forlot denne verden. Også det hadde han regien på.

Blackstar var Bowies 25. studioalbum. Fansen strides om hvilket som er det beste. Det er også tema i forordet til boken Det siste intervjuet og andre samtaler, som var Flamme forlags bursdagspresang til salige Bowie – utgitt «med stor kjærlighet og kurant kunnskap», som det heter innledningsvis i den norske utgaven.


Geir Nummedal (red):
David Bowie – Det siste intervjuet og andre samtaler

sakprosa
Flamme
Oversatt av Heidi Sævareid

Storheter mellom permer

Egentlig er det ikke snakk om et tradisjonelt forord, men en samtale mellom oversetter Heidi Sævareid og redaktør Geir Nummedal. Etter atskillig e-postutveksling med opprinnelsesforlaget fikk de til slutt grønt lys for det.

Utgangspunktet er nemlig en bok utgitt på Melville House, som har gjort denne typen bøker til en aldri så liten paradegren. Et par dusin er det etter hvert blitt i «The Last Interview (and other converations)»-serien deres – med størrelser som Hunter S. Thompson, Gabriel Garcia Marquez, Lou Reed, Ray Bradbury, Roberto Bolaño, Hannah Arendt, Kurt Vonnegut, Nora Ephron og Ernest Hemingway, for å nevne et knippe. Slett ikke smågutter og småjenter.

Samtalen mellom Sævareid og Nummedal er for øvrig blitt en hyggelig aperitiff, velsignet ujålete og upretensiøs.

NRK-klassiker

Det innledende «forordet» er ikke det eneste forlaget Flamme har maktet å skreddersy for den norske utgaven. Tre innslag har, visstnok av rettighetsmessige årsaker, forsvunnet ut til fordel for den 24 år gamle Vera Kvaals ganske så berømte tretten minutter og ti sekunder lange NRK-intervju med Bowie i en garderobe i Olympiahalle i München i april 1990.

Noen vil nok heller sverge til NRK-originalen, men dette duger på sitt vis også her.

Savnet av lyd- og bildefølge er nok størst i den innledende og avsluttende sekvensen i boka. Den første samtalen er en småmorsom bagatell fra BBC i 1964, hvor den 17 år gamle David Robert Jones er talsmann for The Society for the Prevention of Cruelty to Long-Haired. Lite ante man da om hva som var i vente for den munnrappe fyren. Den siste samtalen er egentlig ikke akkurat det, men snarere en transkribert affære fra en annen BBC-seanse, fra 2006 – hvor Bowie spilte seg selv i en episode av Ricky Gervais-serien Extras. Egentlig ganske meningsløs uten lyd og bilde, men hentet frem i mangel av noe bedre etter at Bowie gjennom flere år hadde sluttet å gi intervjuer. Slik sett lover boktittelen (Den siste samtalen …) hakket mer enn den holder.

Viktig ankerfeste

Uansett: Mellom disse to sekvenseneer det flere godbiter. Etter den heller kuriøse BBC-starten, rykker boken opp et par divisjoner når vi går løs på Craig Copetas-intervjuet med William Burroughs og David Bowie – foretatt i sistnevntes hjem en novemberdag i 1973, publisert i Rolling Stone i februar 1974. Ikke uventet kretser samtalen rundt Ziggy Stardust-figuren og Ziggy-universet. Hvordan Burroughs og Bowie skaper og skriver, kjærlighet og seksualitet, er blant de mange andre temaene de danser seg gjennom. Det er et fint tidsbilde.

Så spoler boken seg tretten år frem i tid. Vi er fremdeles i Rolling Stone Magazine, men denne gang har vi forflyttet oss til Los Angeles – med Kurt Loder som intervjuer. Bowie har nettopp rundet førti, og det er naturlig å skue tilbake. Loder-intervjuet er det som best rammer inn musikkartisten Bowie – som snakker om starten, inspirasjonskildene og de ulike fasene i hans egen karriere. I en bok som ellers spenner vidt tematisk blir denne sekvensen et svært viktig ankerfeste.

Fashion

Boken fanger som nevnt mer enn musikk – den handler om litteratur, kunst, teater, mote og image. Særlig de to sistnevnte, ikke minst i kapitlet: «Fashion: Move to the left. Fashion: Move to the right», hvor Bowie samtaler med moteskaper Alexander McQueen.

Gjennom boken markerer Bowie seg som mer enn et intervjuobjekt. Han er heller en skarp og observant samtalepartner, som gjerne kontrer med motspørsmål. Noen ganger snur han mikrofonen helt. Samtalen mellom Bowie og Alexander McQueen ender med å handle mindre om bokens hovedperson og svært mye om McQueen. Det samme kan til dels sies om «samtalen» – eller rettere sagt e-postutvekslingen – med kunstneren Tracey Emin. Men begge har definitivt sine interessante og fornøyelige etapper og bidrar til å pensle ut bildet av Bowie.

Med kona som utspørrer

Av det fornøyelige slaget er også intervjuet fra motemagasinet BUST høsten 2000, kilt mellom de to foran nevnte – med kona Iman som utspørrer. Et av spørsmålene:

«Hva tror du får et forhold mellom en mann og en kvinne til å fungere?»

Og svaret?

«Komplett og uforbeholden sjenerøsitet når det gjelder dobbeltdynen. Og en forståelse for at det er forskjellene som er nøkkelen til kjærlighet, i og med at forskjeller gjerne blir tydeligere og tydeligere etter hvert som forholdet vokser. Disse tingene må verdsettes over alt annet. Likhetene ordner seg selv.»

Velvillig forført?

Fungerer dette som helhet? Justert for piratdelene som er innmontert som det første og det siste intervjuet, er det mange gode depoter underveis – mye umiskjennelig «bowiesk». Stemmen er det lett å fremkalle i ditt indre etter som samtalene skrider frem.  Det føles bra. Kanskje er vi velvillig forført til kategorien «snill femmer», men: Bare Bowie er Bowie.

Og hvilket er så redaktørens og oversetterens favorittalbum? Low. De dagene det ikke er Heroes eller Hunky Dory. Eller Young Americans, som oversetter Sævareid anfører.

Kjør debatt!

 

VEBJØRN ROGNE

 

 

-- annonse --