Bokanmeldelse: Å aldri se verden igjen

Kanskje kommer Ahmet Altan aldri ut av fengsel. Men ordene hans kan ingen stoppe.

«Vi elskar kvarandre og ven oss til å elske kvarandre. Kor mykje kjærleik som ligg under den vanen, lærer ein når han blir brutalt knust», skriver Ahmet Altan i sin nye bok Eg får aldri sjå verda igjen. Han vet så altfor godt hva han snakker om. Den tyrkiske kommentatoren, avisredaktøren og forfatteren er stilt for retten over hundre ganger på grunn av sine politiske tekster. Etter kuppforsøket sommeren 2016 gikk president Erdogan til angrep på den frie tyrkiske pressen. Ahmet Altan ble dømt til livstids fengsel for «grunnlovsstridige kommentarer», uten rett til benådning, og sitter nå i fengselet Silivri utenfor Istanbul.


Ahmet Altan :
Eg får aldri sjå verda igjen

Dokumentar
Samlaget
178 sider
Oversatt av Gunvald Axner Ims

Dunker i kistelokket

Tankene rundt at nettopp dette kan bli utfallet, slår forfattere allerede da han blir hentet i sin egen leilighet og kjørt bort i politibilen en vakker september-morgen for drøyt to år siden:

«Det blir sagt at de daude ikkje er klar over at dei er daude. Ifølgje islamsk mytologi ønskjer visst liket, etter at kista er lagd i grava og det er kasta jord over, å stå opp og gå heim til seg sjølv så snart gravfølget begynner å løyse seg opp. Det er først når det dunkar hovudet i kistelokket, at det skjønner at det er eit lik.

Da dørene gjekk igjen, var det hovudet mitt som slo i kistelokket.

Eg kunne ikkje opne døra og gå ut av bilen.

Eg kunne ikkje gå heim.

Eg skulle ikkje få kysse kvinna eg elskar, omfamne barna mine, treffe venner og vandre i gatene igjen.»

Tyngde og kraft

Eg får aldri sjå verda igjen er en kortfattet og konsis affære som rommer Ahmet Altans beskrivelser av – og tanker om – livet i cellen, de innsatte han deler den med, og de overflatiske rettssakene han må gjennom. Men vel så mye rommer boken betraktninger rundt litteratur, religion og filosofi, og ikke minst øses det fra forfatteren kreative og rike sinn.

I form veksler det mellom korte avsnitt og korte setninger, gjerne stående alene på enkeltlinjer med luft rundt, noe som gir tankene og observasjonene ekstra tyngde og kraft. Det er ord, formuleringer og setninger som borer seg inn og gjør inntrykk. Man kan gjerne beskrive boken som en poetisk dokumentar.

Den norske og tyrkiske boken deler tittel med et essay Ahmet Altan publiserte i The New York Times i februar i fjor: «I Will Never See the World Again».

Vi er ikke i posisjon til å avdekke eventuelle oversetter-overgrep i forhold til den tyrkiske originalutgaven, men så langt vi kan vurdere har oversetter Gunvald Axner Ims hatt en heldig hånd med å ikle historien nynorsk språkdrakt.

Nye festningsverk

Noen av de sterkeste sekvensene i boken kretser rundt de forskjellige tankeprosessene og fasene forfatteren gjennomlever for å holde ut livet i fangenskap. Først fasen hvor man blir fratatt identitet, speil, ansikt, og den tilhørende beskrivelsen av tomrommet man så forsvinner i: «dette klamme mørket og dei kvasse skuggane frå gitteret som skar seg inn og stykka det opp … ein tilstand verre enn døden, ein var verken i live eller død, men i eit slags ustyrleg tomromlausrive frå både levande og døde.»

Deretter bygger Ahmet Altan opp stadig nye rutiner og festningsverk for å komme seg gjennom dagene og nettene. Så høyt bygger han veggene, at når Altan endelig får åpning for en liten tur ut, til legen for å bekrefte at han ikke er blitt torturert, vil han egentlig ikke forlate cellemørket:

«Eg ville ikkje sjå sola og lyset, eg ville ikkje ut. Tanken på å forlate buret skremde meg. Eg hadde grave meg ned som ei krabbe i slammet, krope godt inn i buret og laga meg eit eige reir av draumar og tid, avskore frå verda utanfor.»

I cellen skaper forfatteren sine egne univers, sin egen tankeflukt utenfor fengselsmurene, som en overlevelsesmekanisme. Han flykter i fantasien og plasserer seg forskjellige steder i verden – på et hotell i Donau, i bortgjemte parker i New York, strandrestauranter i Istanbul eller i norske fjorder: «Til denne dag har eg ennå ikkje vakna i fengselet».

Fengsel og fangeliv

Det er opp gjennom årene skrevet mye god litteratur fra fengsel og om fangeliv. Mange av disse er gjerne knyttet til sin tid og til konkrete epoker.  En dag i Ivan Denisovitsj’ liv, som bidro til å sikre Aleksandr Solzjenitsyn Nobelprisen i litteratur i 1970, er kanskje et av de mest kjente eksemplene på det. Romanen skildrer én dag i livet til en politisk fange i en gulag-leir på 1950-tallet. Det var første gang Josef Stalins undertrykkelse ble beskrevet offentlig, og det er derfor lett å lese denne først og fremst som et tidsbilde fra nettopp Stalin-epoken.

Slik sett er Ahmet Altans bok er uvurderlig påminnelse om hva som foregår rundt oss i dag, i vår egen nærhet. Bakenfor nyhetsbildene som ruller over skjermen, fra massearrestasjoner og summariske rettssaker, løfter Altan frem enkeltmennesket.

Navnløse rollefigurer

Bortsett fra hans bror, økonomiprofessor Mehmet Altan, forblir de fleste rollefigurene i Ahmet Altans bok navnløse – det gjelder familiemedlemmer, cellekamerater, medtiltalte, dommere og advokater. Trass i at dette er en dokumentar, gir boken heller ikke noen konkrete beskrivelser eller analyser av Erdogans Tyrkia. Slik sett er fortellingen løsrevet fra geografi, tid og rom, og kan dermed lettere leses som en historie som – dessverre – kan foregå altfor mange steder i verden hvor man i dag legger bånd på ytringsfriheten.

Det er en allmenngyldig beretning om hvordan det føles å bli frarøvet livet og friheten, og kanskje aldri får se verden igjen.

Og det er en stor, liten bok. Les den.

 

VEBJØRN ROGNE

 

(Foto: Samlaget)

 

-- annonse --