Vidar Sundstøl med sylskarpe snapshots fra en familie som ikke funker
I svake romaner kan man bli plutselig opptatt av at romanens jeg-person har samme biografiske opplysninger som forfatteren. Man bebreider seg selv som leser på en måte som gjør at det går ut over verket: Romanen gir ikke nok, skaper ingen resonans i deg, og du kan ende med å tenke at «søren, er også denne forfatteren en slik iscenesetter av eget liv, nok en som skriver virkelighetslitteratur?»
Å si akkurat nok
I gode romaner, som Hullet han krøp ut av, finnes også slike likheter i yrke, årstall og byer, men de forstyrrer ikke. Vidar Sundstøl står ikke i veien. Skikkelige forfattere skyfler sine
Vidar Sundstøl:
Hullet han krøp ut av
Tiden
100 sider
erfaringer og innbilningskraft med i en muldhaug, velger ut og stryker det mørkt over sidene. Jeg’ et og de andre som danser sammen i dysfunksjonaliteten og lengselen, leverer innsikt, drøfter store, almengyldige spørsmål og har observasjoner som får deg til å brette eselører på sidene, bla tilbake for å lese, stoppe opp og stave enkelte av setningene som et barn oppdager skrift for første gang. Du forbløffes over hvordan det er mulig. Kunsten ligger i å si akkurat nok. Det er nesten alltid der det kunstneriske i en roman ligger.
Vidar Sundstøl har levert sin korteste roman, men får sagt mer enn mange denne våren. Teksten er forbløffende tilgjengelig. Det usagte gnurer mellom foreldrene. Noe er galt med sønnen, noe er annerledes. Terapeuter, fastleger, lærere forsøker å kommunisere med et ektepar og sette sønnen inn i det bildet, men mannen er blitt stemplet som såkalt «taus mann» og kommer seg ikke ut av den rollen. Er tausheten en strategi? En fornektelse av det faktum at sønnen sliter?
Han er forfatter med hjemmekontor og føler seg utenfor hele samfunnsmaskineriet. Ensomheten hans innbefatter også samlivet og ikke sjelden er det seksuelle metaforer som faller ham i hu. Skrivingen går så som så:
«Forvandlingens mørke frukt, skriver han (eller er det frykt?). Han spenner de allerede stive skuldrene enda litt mer, skriver pennen gjennom papiret, tvinger åpningen litt større»
Kunstnerbehandlet angst
Angst er blitt en vanlig vare og den er inflasjonsutsatt. Vi skal likevel ikke undervurdere kraften i åpenhet om et tabu eller at mengdetrening i diverse sosiale medier gjør oss bedre til å ta imot dette. Det gjør fortsatt inntrykk på oss når noen vi kjenner eller kjenner til skriver åpent og direkte om en lidelse, men det er når angstens luner er satt i en kunstferdig sammenheng, som i Hullet han krøp ut av, at den virkelig slår inn i innbilningens richterskala.
Vidar Sundstøl har snappy enkeltsetninger som kan gjøre seg som instagramplakat («Angsten er den lille døden med motsatt fortegn»), men verket er så fint og nøye tråklet sammen at det kan revne om man tar ut en bit eller to. Som i et menneskesinn, kan man si.
Fremkaller sin egen roman
Jeg ser for meg forfatteren stå i sitt mørkerom der kun en enslig, rød pære festet fra taket. Under apparatet legger han nok et papir, belyser det, lager skyggedyr med hendene, etterbelyser og forsterker, før han legger det i karet med fremkallingsvæske. Rett før alt trer helt skarpt fram, napper han arket unna, legger det i fix for å stoppe prosessen, skyller bildet, studerer det i dagslys og gjør alt på nytt igjen. Det er dette, som i alle betydninger av begrepet, er kunsten.
VIDAR KVALSHAUG
