Bokanmeldelse: Førstedamen som hatet politikk

«Et vanlig menneske på en ganske uvanlig reise»

Når Thorbjørn Jagland og Geir Lundestad åpner Michelle Obamas Min historie med forventningsfulle hender, for å lese om Obama-parets triumfferd til Oslo, vil de bli behørig skuffet. Høydepunktet denne senhøsten var i stedet en stor Halloween-fest for lokale barn og militærfamilier, og et tilhørende firehundrekilos gresskar på plenen utenfor Det hvite hus.

Lite politikk og kontroverser

Men det er ikke bare tidenes mest pinlige nobelpristildeling Michelle Obama styrer rundt. Som hun skriver i boken, har hun lært av de erfaringene Hillary Clinton hadde delt med henne, og bestemt seg for «å la Barracks politiske arbeid være og legge kreftene mine et annet sted.»


Michelle Obama:
Min historie

sakprosa
Cappelen Damm
480 sider
Oversatt av Eve-Marie Lund og Hilde Østby

Dette er også grunntankegangen i boka, som i svært liten grad handler om de store politiske slagene som ble utkjempet mens Obama-paret bodde i Det hvite hus. Ei heller gir den noe innblikk i spillet i kulissene, dragkamper eller personmotsetninger. Dette er definitivt Michelles historie og det går stort sett pyntelig for seg på de 480 sidene.

Du må godt over hundre sider inn i boka før en viss Barack Obama dukker opp i fortellingen. Boken er inndelt i tre hoveddeler: oppvekst («Jeg blir meg»), forholdet med Barack og døtrene som kommer til – for øvrig etter en heller strevsom prosess («Vi blir oss») og årene som presidentfamilie i Det hvite hus («Vi blir mer»). Den siste delen er overraskende nok den minst omfattende. Vektingen av bokens første del, synes å være et bevisst valg og et budskap til nye generasjoner: jobber du virkelig for noe og tror på noe, kan alle få det til.

Stort hjerterom

«Jeg er et vanlig menneske som plutselig havnet på en ganske uvanlig reise», skriver Michelle Obama. Slik sett har Barack Obama sine ord i behold, og vel så det, etter tidligere i livet å ha lovet henne nettopp en interessant reise.

Hun har en bemerkelsesverdig ferd også før Barack dukket opp – fra Chicagos South Side, via prestisjeinstitusjoner som Princeton University og Harvard Law School, til jobb i respektabelt advokatfirma.

Det er stadig blitt fremført at Michelle har kommet fra enkle kår på Chicagos sørside. Men det er slett ikke noen oppvekst på skråplanet. Selv om leiligheten er trang, synes hjerterommet stort. På skolen blir det bare nesten ille etter hvert, og i nabolaget blir det bare nesten forfall. Som hun selv skriver var South Side et 96 prosent hvitt nabolag da foreldrene flyttet dit i 1950. Da Michelle flyttet derfra tredve år senere var det 96 prosent svart. De med bedre råd hadde flyttet til forstedene, forretningene i nabolaget stengte og forfallet har begynt.

Men i Michelles tid der, var det stort sett en trygg og god oppvekst, med to hardtarbeidende foreldre i faste jobber.

Tenke sjæl

«Faren min, Fraser, lærte meg å arbeide hardt, le ofte og holde ord. Moren min, Marian, viste meg hvordan jeg skulle tenke selv og bruke stemmen min,» var barnelærdommen.

Ikke minst var det to foreldre som var opptatt av å gi Michelle og broren Craig det aller beste utgangspunktet for «å bli noe» her livet. Ingen detaljer glemt. Som da en av de andre jentene spør – når Michelle er i tiårsalderen: “Hvorfor snakker du som en hvit jente?” Foreldrene hennes hadde gang på gang drillet inn at det het going – ikke goin’, og isn’t i stedet for ain’t.

Foreldrene brukte alt av midler for at barna skulle få den aller beste utdanningen. En av bokens bedre scener er en samtale mellom Michelle og moren, i bilen på vei til eller fra en flyplass. Michelle er da i tyveårene, har en prestisjejobb i et vel ansett advokatfirma – men føler at dette kanskje ikke er helt henne, når alt kommer til alt. Når hun har fortalt moren at hun ønsker å gjøre noe helt annet for «å realisere seg selv», og møter morens blikk, ser hun den skrikende motsetningen – hvordan moren har ofret alt for henne og aldri har kunnet unnet seg luksusen å ha noen egne drømmer i den retningen.

I det store og hele virker oppvekstdelen av boka for lang. Selv om «soundtracket» til denne delen av livet er jazz, er det lite improvisasjon å hente i tekst og levde liv. Michelle fremstår som skoleflink og ryddig, på grensen til prektig. Språket er tidvis litt svulstig, og det er få episoder som virkelig evner å gripe tak i leseren.

Drøm i oppfyllelse

I voksenlivet inntar en dyktig og ambisiøs Michelle stadig nye arenaer: «Jeg har vært eneste kvinne, eneste afroamerikaner, i alle slags rom», skriver hun i boken.

Det er i disse rommene og i de tilhørende betraktningene boken blir interessant.

Denne anmelder var selv så heldig å bivåne presidentvalget i 2008 på nært hold. Blant annet var jeg på Barack Obamas aller siste tale før han ble valgt, en sen kveld i en park i Virginia. Tusener på tusener hadde strømmet til, deriblant afroamerikanske familier medbragt barn fra null år og oppover sittende på pledd utover plenen. Alle ville ha med seg et historisk øyeblikk, bare et døgn før den store drømmen skulle gå i oppfyllelse. Det var en av livets virkelig flotte og minneverdige stunder. Med dagens amerikanske politiske gjørmebad på netthinnen, virker både kvelden i Virginia og John McCains tale som slagen presidentkandidat – avlevert med varme, klokskap og grace – blott som en fjern drøm.

«Nedslående ensartethet»

Senere har Michelle Obama flere ganger nevnt det smått uvirkelige i at et afroamerikansk par ender opp med å styre nasjonen som historisk har undertrykket dem.

Men frem og tilbake, og gjerne lengre enn som så, synes å være like langt. Som denne betraktningen mot slutten av boken bærer bud om:

«Under edsavleggelsen, da vi satt på scenen foran Capitol for tredje gang, måtte jeg streve for å holde følelsene i sjakk. Det levende mangfoldet som hadde preget de to tidligere innsettelsene, var borte, erstattet av noe som føltes som en nedslående ensartethet, den typen overveldende hvitt, mannlig tablå jeg hadde støtt på så mange ganger i livet – spesielt i de mer privilegerte rommene, i de forskjellige maktens korridorer jeg på en eller annen måte hadde funnet veien inn i siden jeg forlot barndomshjemmet mitt.»

Fine bilder

I bokens siste del blir åtte år i Det hvite hus behandlet på drøyt hundre sider. Her flyr årene forbi. Det gir lite rom for de store politiske bataljer, og det er som tidligere nevnt ikke Michelle Obamas hovedanliggende med boka. Men hun gir fine bilder av hvordan det er for en «vanlig» familie å plutselig befinne seg i så storslagne omgivelser, hvordan hverdagen plutselig er snudd på hodet, hvordan barna og kjernefamilien må tilpasse seg, det ubegripelige apparatet av støttefunksjoner og sikkerhetsfolk, og hennes arbeid med sine egne prosjekter.

Michelle Obama fremstår som en kvinne med hjerte og omtanke for sine medmennesker. Som for eksempel i beskrivelsen av sine forgjengere, Bush-paret, som varmt ønsket dem velkommen og gjorde alt for at de skulle føle seg til rette i Det hvite hus – trass i at Barack Obama hadde hamret løs på George W. Bush’ handlinger gjennom en hel valgkamp.

Og Barack Obama? Etter denne boken fremstår han muligens som en enda finere og skikkeligere fyr enn før. Hel ved. Bortsett fra å være arbeidsnarkoman og lite huslig anlagt, er det ikke noe riper i lakken å få fra «kånå».

Vil aldri stille

Mange amerikanere har båret på et håp om at Michelle Obama selv vil stille som presidentkandidat en dag, noe hun så langt har avvist. I boken kommer det ytterligere et krystallklart nei:

«Fordi folk ofte spør meg om det, skal jeg si det rett ut her: Jeg kommer aldri til å stille til valg noen gang. Jeg har aldri likt politikk, og erfaringen min de siste ti årene har gjort lite for å forandre det. Jeg fortsetter å mislike det stygge ved det – stammetenkningen blant røde og blå, denne ideen om at vi liksom skal velge én side og stå ved den, uten å lytte eller skape kompromisser, eller til og med være høflige. Jeg mener at politikk på sitt beste kan være et redskap for positiv forandring, men denne arenaen er bare ikke noe for meg.»

Det er grunn til å tro henne på dette løftet. Hennes bekymring over stadig sterkere polarisering i politikken og hennes aversjon mot politisk taktikkeri virker ekte. Som denne betraktningen etter den innledende perioden i Det hvite hus:

«Optimismen min i de første månedene ble først og fremst ødelagt av én ting, og det var politikk.»

Slik kan det også sies.

 

VEBJØRN ROGNE

 

-- annonse --