Bokanmeldelse: Nesbøs vemodige vers

Popstjernen Jo Nesbø, han fra 1990-tallet, husker du ham? Her er en påminnelse.

 

Noen folk blir aldri fornøyde. Jo Nesbø, for eksempel.

Alle vet at alt han tar i, blir til gull. Jeg gidder ikke en gang liste opp den irriterende CVen hans én gang til.

Men tror du han er tilfreds av den grunn? Næh.

«Alle de tingene jeg lengter etter, det er ikke ting i fremtiden. Det er ting i fortiden», uttalte han til The New Yorker i 2014.

Og tidligere i år, i forbindelse med gruppen Di Derres femte album, det første på 20 år, til NRK: «Det er […] låter om drømmene som ikke ble noe av».

Skal vi la folk som har solgt tre milliarder plater i Norge, og fem fantasillioner bøker verden over, snakke slik? Om drømmer som ikke ble noe av og jenter som gikk ut av døren for 35 år siden?

Akk. Vi må nok det. Spesielt i sangtekstene sine, som det dreier seg om her, er Nesbø en uforbederlig tufsete type, et sort hull av høst som ingen salgstall kan fylle.

Selvmedlidenhet som potetgull

Det hender at undertegnede kjenner på en aldri så liten forakt for de sentimentale, tafatte mennene i Jo Nesbøs sanger. Det er selvsagt fordi de er «too close for comfort»: De representerer følelser jeg jobber hardt for å undertrykke i meg selv.

«Selvmedlidenheten er en uimotståelig greie», sier Nesbø i samtale med Hallgeir Opedal her. «Det er som å spise potetgull. Hvis du første begynner, klarer du ikke å stoppe».

Nettopp. Disse prematurt melankolske guttemennene i Nesbøs sanger – de er virkelig ikke noe å se opp til. Det betyr selvsagt ikke at de ikke finnes, snarere tvert imot.


Jo Nesbø og Hallgeir Opedal (illustrasjoner av Per Dybvig) :
«Rumba med Gunn og andre tekster»

Aschehoug
112 sider

Epilogaktig

Di Derres produksjon er ikke veldig omfattende, og slett ikke like avskrekkende som Nesbøs monstre av noen krimromaner. Fem album er det blitt, om man regner med det epilogaktige «comebacket» fra i sommer, «Høyenhall».

Rumba med Gunn og andre tekster tar med en trall fra Nesbøs soloalbum, «Karusellmusikk», fra 2001 også: «Håp». Den skiller seg, med sin mer skjønnlitterære stil, ut fra de andre tekstene i denne boken (23 i tallet, vi snakker med andre ord langt fra om en komplett samling).

Som Nesbø selv sier: Allerede på tredjealbumet «Gym» fra 1996 var Di Derre på et vis ferdige. Bandet – en gjeng ungdomskompiser fra Molde – var til for å fortelle historier fra oppveksten og fra livet som unge, utprøvende menn. Nå var det livet over, og bandmedlemmene i ferd med å etablere seg på hver sin kant.

Visepop-epidemi

Spesielt i årene 1993-1996 rant dog disse oppvekst- og ungdomshistoriene stritt fra Nesbøs penn.

Han var den første norske poptekstforfatteren som var et ektefødt barn av bandene som gjerne blir kalt 1980-tallets «fire store» i norsk rock: Jokke og Valentinerne, ved låtskriver Joachim Nielsen; deLillos, ved Lars Lillo-Stenberg; DumDumBoys, ved Kjartan Kristiansen og Raga Rockers, ved Michael Krohn.

Spesielt de to første må ha vært betydelige inspirasjonskilder for den unge, akjsemeglende eks-fotballspilleren fra Molde (født i Oslo).

«Distriktshøgskolerock» snøftet folk om bandene som skulle følge i Di Derres kjølvann – Postgirobygget, Trang Fødsel og hva verre var. Stusselig og smålåten norskspråklig visepopmusikk ble en epidemi i andre halvdel av 1990-tallet, uten at vi kan laste Jo Nesbø for det. Ett er helt sikkert: Ingen av de som kom etter hadde hans talent.

Avstandsforelskelser og idrett

Har dette tekstforfattertalentet noe å bestille på kalde boksider da? Uten de jinglende kassegitarene og de allsangvennlige «hey hey hey»-refrengene?

Ja, de har i grunnen det. Det må dessuten sies å være et tegn på styrke at de nyere tekstene, hvorav to er fra årets album, klarer seg aller best i så måte.

Verdenen de utspiller seg i, er ikke stor. Det dreier seg om «avstandsforelskelser, sport og folk jeg har møtt», sier Nesbø, og har sine ord i behold.

Men håndverket i dem er ikke til å ta feil av. Mannen som lykkes med alt i livets spill – bortsett fra kjærligheten, kan det virke som – har et gjennomtenkt forhold til hva en poptekst krever, og hva den kan gi i gjengjeld for strevet (å bli elsket av veldig mange, for eksempel).

De åpne spørsmåls intervjuer

Hallgeir Opedals akkompagnerende intervju, om teknikker og inspirasjonskilder, om triks og levende modeller, er interessant, men litt spedt, synes jeg.

Opedal er en av Norges beste intervjuere; podkastserien hans «Bokpod» er norsk kulturjournalistikk på sitt beste (når kommer sesong to?).

En av de store styrkene hans er at han er stinn av kunnskap – han har faktisk lest alle bøkene! – men aldri faller for fristelsen til å brife med denne, før det eventuelt måtte bli nødvendig. Han er en de åpne spørsmåls intervjuer, slik man helst skal være.

I løpet av Rumba med Gunn og andre tekster får man imidlertid et inntrykk av at popmusikk kanskje ikke er den største lidenskapen i livet hans.

Bedre enn tre

112 sider. 23 sangtekster, et intervju i featurelengde pluss og en serie røffe, fine blyanttegninger av Per Dybvig. Rumba med Gunn og andre tekster hadde vært et ideelt hefte i en plateboks med Di Derres samlede verker. Som bok betraktet kan den ikke sies å være høstens viktigste.

«Terningkast fire er nå mer enn tre, i hvert fall», sier Nesbø på bokens nest siste side, og sikter til at «ordentlig gamle folk» har en tendens til å «legge fra seg sentimentaliteten» når de skal gjøre opp status for livene sine.

Godt poeng. Greit terningkast også.

 

MORTEN STÅLE NILSEN

 

(Foto: Leif Gjerstad)

 

-- annonse --