Bokanmeldelse: Kodeknekker i eksil

Peter Mays nye helt er et fint bekjentskap, men når ikke de store høyder i denne første romanen i en ny serie.

Hils på Enzo Macleod, skotsk kodeknekker bosatt i Paris. Han har én datter som hater ham og føler seg sveket og én datter som forguder ham og føler seg elsket. Og en jobb som kjeder ham.

Macleod er professor i biologi, men har tidligere jobbet som kriminaltekniker med nettopp biologiske spor som spesialfelt, og han har en viss tro på at han fortsatt mestrer det faget. Hvorfor skulle han ellers inngå veddemål om at han er i stand til å løse kalde, franske drapssaker ved hjelp av ny teknologi? For det er det som setter fortellingen i gang. Han vedder på at han skal klare å løse den ti år gamle forsvinningen til den absolutt ualminnelige læreren Jacques Gaillard. Jo, troen på egne ferdigheter er et ganske sentralt karaktertrekk hos Monsieur Macleod.


Peter May:
Ualminnelige mennesker

Krim/spenning
Goliat
363 sider
Oversatt av Ragnhild Aasland Sekne og Anlaug Lia

Det kan jo være bra, men han har noen andre fine trekk også: En oppriktig bekymring for døtrene sine og en elendig samvittighet etter å ha forsaket datter nummer én. Han har lett forståelige menneskelige trekk i sin kraftige avsmak for den potensielle svigersønnen og en dårlig skjult lengsel etter «melonbrystene» til eleven og medhjelperen Nicole.

Og han gjennomgår en sympatisk utvikling allerede i denne første boken. For Enzo Macleod er altså den nye hovedpersonen til den skotske thrillerforfatteren Peter May, mannen bak Lewis-trilogoen og med mange venner blant norske lesere.

Ikke helt i mål

Men May kommer ikke helt i mål i den første boken med sin nye helt. Til det er mysteriet i overkant søkt, selv i en røverhistorie som dette. Enzos forhold til kvinnene han møter er dessuten nærmest karikerte, familieforholdene litt for svart-hvite og språket og oversettelsen ganske slurvete. For ikke å snakke om sexscenen, som er så patetisk at nedleggelsene til Clay Allison fra serien «Sexy western» fra syttitallet blir stor litteratur i forhold.

Her vrimler dessuten av franske ord og uttrykk ikke engang folk med en viss kjennskap til språket kjenner. Og her bærer oversettelsen preg av slurv og muligens uvitenhet. Når noen har et feriehus i «Brittany» er det et sted som på bokens originalspråk engelsk riktignok heter Brittany, men som på norsk og fransk heter Bretagne. Likeledes skal de til Marseilles. Også det engelsk. På norsk og fransk heter byen Marseille. Og så er det etter denne anmelders oppfatning flere tankeløse ordvalg. Eksempel: Et sted bærer en patolog med seg duften fra obduksjonsrommet. Det dufter neppe der, det er vel mer eim, stank eller til nød odør som kommer derfra. Og ta med en vennlig orientering fra en fotballelsker også: Det er forskjell på liga og ligacup. FC Metz vant den franske ligacupen (Coupe de la Ligue) i 1996, ikke ligaen (Championnat de France de football), som det står to steder. Pirk, pirk, men altså en av ledetrådene Enzo må nøste opp for å finne neste tråd i mysteriet.

Sånn.

En helt med potensial

Så til det som er bra: Enzo for eksempel. Han har utvilsomt potensial. Enzo er altså skotsk (som sin forfatter Peter May), og tidlig får vi vite at han har forlatt sin kone og deres eldste datter Kirsty for å flytte sammen med sin nye franske kjærlighet i hennes hjemland. Da hun dør idet hun føder deres datter Sophie, blir Enzo eneforsørger for Sophie i den franske byen Cahors. Han har et professorat i biologi ved universitetet i nabobyen Toulouse. Og en bijobb som frilans kodeknekker. Med suksess, selvfølgelig.

Vi skjønner at vi skal møte ham igjen i nye bøker. Han har nemlig satt seg fore å løse flere av disse gamle mysteriene. En jobb som i dag ofte er lettere enn den var før i tiden. I dag har vi nemlig internett og selveste Google, som hjelper til med litt av hvert når ledetråder skal finnes og skjulte spor avdekkes.

Vi her hjemme er godt vant når det gjelder kodekrim. Tom Egelands bøker leses ikke bare her i landet, men i mange andre land. Det gjør Dan Brown også, og det er litt Da Vinci over Enzos jakt på drapsmenn og nye ledetråder også.

Praktfulle kulisser

Så er det jo Paris og resten av Frankrike selvfølgelig. Blant verdens beste kulisser. Kodene fører Enzo og hans medhjelpere rundt i Frankrike og til sist under jorden i Paris. De siste trådene fører vår nye venn nettopp ned dit under jorden, til katakombene under byen der et helt samfunn lever sitt eget hemmelige liv og der det hele når sitt dramatiske klimaks til slutt.

Tittelen Ualminnelige mennesker er hentet fra Dostojevskijs Forbrytelse og straff, der morderen Raskolnikov filosoferer over begrepet, og tenker at for eksempel Napoleon var et slikt menneske som hadde spesielle evner og dermed var hevet over lov og rett. Er Raskolnikov selv også et slikt menneske? Det samme spørsmålene stiller forbryterne i denne romanen seg, en roman som ikke når de store høyder, men som introduserer en ny hovedperson som kan bli et ok bekjentskap.

 

ATLE NIELSEN

 

 

(Foto: Goliat Forlag)