Bokanmeldelse: Innerst i sjelen

Hvem er vi? Hva er den norske folkesjelen? Sverre Gunnar Haga har nøstet sammen sin versjon av vår nære norgeshistorie.

Sverre Gunnar Haga runder femti nå i november, og påpeker at i den alderen rammes man gjerne av et merkelig syndrom: Du våkner opp en dag og er historieinteressert. «Når de første aftenfargene melder seg i livet, kommer en offiser på en jernhest ridende, plukker deg opp og tar deg med til bombingen av Narvik.»

Haga velger å takle det nevnte syndromet med en solid dose selvmedisinering: Han har skrevet sin egen historiebok, Norgeshistorier. Der har han lagt krigen behørig bak seg og konsentrert seg om tiårene etter – og i særdeleshet de femti årene han selv har vandret rundt på Jorden. Den eventyrlige ferden Norge og nordmenn har vært igjennom i hans levetid, rammes inn dels ved hjelp av enkelte kjente og viktige hendelser, men enda mer gjennom øyeblikk som slett ikke har sin selvsagte plass i historiebøkene.


Sverre Gunnar Haga:
Norgeshistorier

Spartacus

Uforfalskede øyeblikksbilder

Vi snakker om uforfalskede øyeblikksbilder, gjerne der og da-reportasjer sakset fra avisene eller transkribert fra NRKs TV- og radioklipp, uberørt av hukommelsens nostalgiske softfilter. Som leser trekker du gjerne på smilebåndet og hever et øyebryn, men i ettertenksomhetens skjøre lys nikker du samtykkende: Slik var det altså.

Hagas historiebok er som en kjøpmannbenk med mange skuffer. Der finnes det mangt og meget. Forfatteren trekker ut en skuff her, en skuff der, og evner å sette sammen mange små og noe større episoder til en særdeles velskrevet og leseverdig fortelling.

Mange av skuffene rommer noe lokalt og selvopplevd fra Averøya. Å bruke lokalsamfunnet og egen oppvekst som både sceneskift, speil og kontrastvæske er et særdeles vellykket grep. Mange av oss har vårt eget Averøya – stedet, bygda eller byen hvor vi er oppvokst eller hvor vi har våre røtter.

Langt fra folk

Men vi begynner litt lengre sør i geografien. Tidlig i boka zoomer Haga seg inn på Jon Skaar, som står med kritthvitt skjegg og viltert hår bak en bjørk, på den veiløse gården Skåro, 300 meter over fjorden i Fykesundet i Kvam i Hordaland. Jon Skaar sørger for både prologen og epilogen i Sverre Gunnar Hagas Tour de Norvège. Skaar er hovedperson i fjerde episode i den femte sesongen av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», hvor Oddgeir Bruaset stiller spørsmålet: «Kva er den lengste tida som har gått utan at du har møtt folk?»

Og da melder undringen seg hos forfatteren: Er det dette som er den norske folkesjelen, drømmen om å klamre seg fast i en bergknaus, lengst mulig unna folk? Hva er egentlig en nordmann? Hva vi har vært og hva vi har blitt?

Dynastiet og Bobbysocks

I dag er det ikke umiddelbart så lett å fremkalle hvem vi var for bare noen tiår siden. Nå lever vi plutselig i verdens rikeste land, og har et oljefond med en saldo hinsides det begripelige. Vi har hatt våre runder med a-ha og Kygo og Jo Nesbø. Vi har stjernealpinister og vi har hatt matchvinneren i en Champions League-finale. Norske rumper legger, relativt sett, beslag på flere flyseter enn noen andre nasjonaliteter. Vi har sett verden, og verden har i større grad sett oss.

Det er vanskelig å fatte hvor dårlig stelt det var med oss, hvor lite blaserte og hvor hjelpeløse vi egentlig var, hvor dystert vårt evige sportslige mørke fortonet seg i idretter verden faktisk brydde seg om.

Og ikke minst: Hvor lite som skulle til for å glede oss. Hvor lite som skulle til for å sette hele nasjonen på hodet: Som en videohilsen fra Dynastiet-paret Krystle og Blake til filmfestivalen i Haugesund, som programvert-paret Solfrid Rørlien Saue og Harald Mæhles glamorøse bryllup, SS Norways triumfferd opp langs kysten eller Bobbysocks’ ditto i kabriolet hjem til Oslo fra Melodi Grand Prix-seier i Gøteborg. Eller vår yre begeistring over enhver utlending som skuet inn i TV-ruta og sa «Jai er nårsk» eller «Jai elsker dai».

Kanskje det ypperste fotografiske beviset på vår manglende «verdensvanthet»: Gruppebildet fra NATO-møtet i Brüssel, hvor forsvarsminister Jørgen Kosmo står og skinner i sin beige dress, med anstrøk av gult, som en moderne Johan Nilsen Nagel, blant korrekt mørkkledde dressmenn.

Renessansemaleri fra helvete

I Norgeshistorier tar Sverre Gunnar Haga for seg hovedtemaer som norske prestasjoner, den norske glamouren, norske følelser, norsk pompøsitet, vårt forhold til verden, den norsk væremåten og den norske ærligheten.

Erna Solberg er en av eksponentene for norske politikere som «gir av seg sjæl» i kapitlet om den norske ærligheten – som Candy Crush-spillende, trampolinehoppende eller nedsunket i Båntjern i Nordmarka i blå ballkjole i VGs lørdagsmagasin. I boken blir også den daværende aspirerende statsministeren presentert som en eksponent for hvordan det antatt høyreborgerlige og folkelige smelter sammen i de fotografiske inntrykkene fra en hjemme hos-reportasje hos Erna: «Der stod hun avbildet, kvinnen som ønsket å bli Norges neste statsminister – ved den overfylte benken i det furukledte kjøkkenet og lagde middag. På golvet sto et oppslått strykebrett, skapet ved veggen var fylt opp av alskens gjenstander, men først og fremst en velfylt hylle med vin- og spritflasker – flere med taxfree-nettingen intakt. Vi fikk se inn i rommet ved siden av, som man antok var et soverom, men som så ut som et gjenskapt tablå av en krigshandling. Det var, for å si det forsiktig, ikke vårt indre bilde av et Høyre-hjem. Det liknet et renessansemaleri fra helvete. Velkommen hjem til Erna Solberg og Sindre Finnes.»

Som forfatteren antyder: Noen ville kanskje mene at ei dame som ikke syntes å kunne holde orden i eget hjem, langt mindre kunne holde orden på et land. Sverre Gunnar Haga våger påstanden at nettopp denne reportasjen og disse bildene – og hva de signaliserte av raushet og romslighet – gjorde Erna Solberg til Norges statsminister.

Tilfeldighetenes spill

Nettopp her ligger også en av bokens styrker: Evnen til å finne de tilsynelatende små øyeblikkene som faktisk forteller noe om vår nære historie – og om hvordan enkelte av disse episodene bidro til å forandre oss, både som nasjon og folk.

Forfatteren erkjenner riktignok at han tidvis har kommet til kort: «Det er ikke alt vi skal forstå her i livet. Hvordan små skip kommer inn i flasker, hvordan trekkfugler finner veien, hvordan Thorbjørn Jagland kom seg opp og fram. Slik er det bare.»

Mye handler beviselig om nettopp tilfeldighetenes spill. Ett av flere eksempler i boken er Kristen Fløgstads sprang inn i evigheten: 8,02 på Bislett en augustdag i 1973. Det er fremdeles norsk rekord i lengde, mer enn 45 år senere. Men det er en rekord som aldri ville blitt satt hvis det ikke hadde vært for det nydelige sommerværet i Lillesand sankthansaften 1973. Hadde det ikke vært for dette, ville ikke vår lengdehopp-ener Finn Bendiksen entret det innbydende badevannet, og han ville heller ikke tråkket på glasskåret som lå skjult på strandbunnen. Og en bandasjert Bendiksen ville heller ikke måttet melde skadeavbud og overlate plassen til vår antatt nest beste lengdehopper: Kristen Fløgstad.

Varme og kjærlighet

Underveis er altså de store norgeshistoriene ispedd noenlunde relevante innslag fra egen oppvekst og eget nærmiljø på Kårvåg – fra bedehusene, samfunnshuset og ikke minst familiegården Steinsvollen: Vi møter lokale kraftkarer, kjøpmenn og kristenfolk. Og Kummervold, som på handleturer til Kårvåg samvirkelag hadde med kona sittende i dyp lenestol bakpå skuffa på sin Massey Ferguson traktor. Det er oppvekstøyeblikk skildret med humor, varme og kjærlighet. De lokale innslagene sørger for svært vellykkede vekslinger i boken. Slik sett mer vellykkede enn for kinomaskinisten på Øytun samfunnshus, som skapte en avantgardistisk filmopplevelse av «Landstrykere» ved å sette inn filmrullene i rekkefølgen 3-1-4-2 – et av bokens mange fornøyelige innslag.

Det krever mye god research for å male ut lerretet slik Sverre Gunnar Haga her har gjort. Dette er ingen kjapp klipp og lim-øvelse, noe intervjuer med rundt femti personer og et rikt kilderegister vitner om. Haga har lett og Haga har funnet flere perler på sine mange dykk.

Når jeg anbefaler Norgeshistorier på det varmeste, er det med det øredøvende forbehold at anmelderen i likhet med forfatteren er født på 1960-tallet, storby-innflytter og sistegenerasjons rundetidsnoterende skøytepublikummer. Jeg vil likevel mene at boken vil glede atskillig flere enn de som nettopp har bikket de femti.

Skulle man ha den egentlige historien om oss nordmenn etter krigen i en nedgravd kapsel eller som norgeshistorisk avec i frølageret på Svalbard, er dette en soleklar kandidat.

 

VEBJØRN ROGNE

 

 

(foto: Roberto Di Trani / Spartacus)

 

-- annonse --