Boka som insisterte på å bli skrevet

Til vanlig reiser Linde Hagerup rundt på klasseromsbesøk i tillegg til å holde skrivekurs, men pandemien tvang den ellers alltid-på-farten-forfatteren til å bli hjemme. Her begynte hun å skrive En venn for lite, en bok hun egentlig ikke ville skrive, men som insisterte på å bli skrevet.

Forfatter: Linde Hagerup

Aktuell med: En venn for lite (Cappelen Damm)

– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?

– Det snåle er at dette er en bok jeg i utgangspunktet ikke hadde noe særlig lyst til å skrive. Dermed ble det på sett og vis sånn at teksten selv insisterte. Den ville skrives. Det var som om den sto og ropte til ryggen min: «Men se her, da, din dustete forfatter, jeg er her og jeg er den fine boka. Du kan ikke bare gå forbi meg her alene midt ute i den litterære ødemarken! Skriv meg, din tosk!». Til slutt måtte jeg gi opp. Og da mener jeg: Totalt gi opp. Jeg hadde kjempet imot lenge og skrevet halvhjertet og uinteressert. Jeg hadde et tiendedels øye på teksten, mens fokuset alltid lå andre steder i livet. Jeg var blant annet på skoleturné nesten hele tiden. Det er mye fint å si om turnering, ikke minst er det en god løsning når finansene ikke strekker helt til. I tillegg møter man leserne sine, og det er alltid en god ting. Skriving har det imidlertid en tendens til å bli lite av. Til det har jeg ikke nok energi. Så teksten kunne bare stå og rope på meg så mye den orka. Jeg hadde ikke kapasitet til å lytte. Men så kom koronaen, og da forandret alt seg.

– For det første la økonomien seg på plass selv om jeg skulle være hjemme. Det å få penger uten å gjøre noe for dem, er ikke helt min greie, så når det kom inn penger for avlyste turneer, tok jeg det imot som et skrivestipend. Fra da av ble det sus i serken. Det var skikkelig gøy. Som regel har jeg noen strengt tilmålte timer da jeg sitter på kafe og skriver hver dag. På grunn av smittefare, kunne jeg ikke det i den perioden. Jeg måtte skrive hjemme. Det resulterte i helt nye og mer grenseløse rutiner. Jeg hadde alltid PCen stående åpen på teksten, og uansett hva jeg dreiv med, kunne jeg brått måtte avbryte for å skrive en linje eller fler. Jeg husker at det skjedde i dusjen en gang. Jeg hadde akkurat satt på dusjen og akkurat blitt våt, og schmækk! Der kom det en setning jeg bare var nødt til å skrive ned før den forsvant. Så måtte jeg pile ut av dusjen og slenge på meg et håndkle i bevegelsen. PCen lå oppslått på senga. Det tok sikkert en time før jeg gikk inn i dusjen igjen. Sånn holdt jeg på. Jeg skrev bok, og boken skrev dagene mine. Det var en salig sammenblanding og jeg elska det. Det er det morsomste romanprosjektet jeg har hatt noen gang. Og det tror jeg man merker i teksten, for den har en god del trøkk. Dermed er grunnen til at jeg skrev denne boka delt i flere begrunnelser. På den ene sida var det bokas insisterende egenvilje som fikk meg i kne. På den andre siden, på den siden hvor jeg oppdaget boka selv, så ble jeg vilt begeistret og nyforelska. Til syvende og sist skrev jeg boka fordi jeg hadde forferdelig, uimotståelig lyst til å skrive den.

– Tre barne- og ungdomsbokfavoritter:

– Tre av de titlene som slår meg er først er Gummi-Tarzan, Mathilda og Trollvinter. Men hvis jeg beveger meg bort fra klassikerne og ser på samtidslitteraturen, så fins det gode titler der ute i presens. Dessverre er det unødvendig mye dårlig, men det er en annen samtale. La meg trekke fram tre verk fra de siste årenes utgivelser.

– Line Baugstø, Vi skulle vært løver er en fabelaktig tittel som også speiler innholdet i boka uvanlig godt. Den er nesten som en slags titlenes onomatopoetikon. Å skrive romaner for de litt større barna, fra sånn tredje klasse og oppover, mener jeg personlig er noe av det mest pretensiøse man kan begi seg ut på som forfatter. Dette er lesere det er uhyre vanskelig å fange oppmerksomheten til, men denne boka vet jeg at har greid det. Historien er fortalt i 1. person av Malin som er tolv år. Leona fra Finnmark begynner i klassen, men er i første omgang en skuffelse for Malin fordi hun virker kjedelig. Akkurat dette er et morsomt poeng når man vet hva som kommer senere i boka. For Leona er jo ikke kjedelig i det hele tatt. Derimot bærer hun på en hemmelighet som fyller henne med både sjenanse, engstelse og skam. Leona er egentlig gutt. Og så følger det en rekke konflikter og konfrontasjoner i kjølvannet av dette. Men Malin er en sterk hovedkarakter og bærer historien godt. Hun spiller også de andre karakterene bedre. Samtidig som dette isolert sett er en spennende og velskrevet historie om ekte mennesker, er det også en fin beskrivelse av kjønnsoppvåkning og kjønnsforskjeller. Fin å lese høyt som en slags familiebok (joda, de minste tåler mer enn man tror), fin å lese selv.

– Åse Ombudstvedt, Hvor gammel må du være før du kan skyte faren din?, illustrert av Marianne Gretteberg Engedal. Dette er en diktsamling for ungdom. Eller man kan lese den som korte tekster, intense øyeblikksbilder fra fortellerens sparsomme formidling. Språket er kort og presist, og selv om det i liten grad brukes sterke ord, er innholdet bunnløst brutalt. Den virkeligheten vi får forelagt er håpløst tung fylt av en far som utøver fysisk og psykisk vold og som ødelegger absolutt alt i livet til fortelleren. Men likevel er ikke boka bare tung – jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal forklare det – kanskje er det fordi fortellerens stemme er så troverdig og at det alene er en lettelse, kanskje er det fordi han har en plan, en vei ut av det hele. Ikke en god plan, men et håp som gjør at han kommer gjennom dagene: Han vil skyte faren sin. Som leser håper jeg litt at han greier det, men så tar jeg meg i det. Hva slags liv skal dette menneske få om han dreper noen? Jeg får et voldsomt ønske om å gå inn i teksten som buffer, beskytter og livredder. Jeg vil så gjerne hjelpe, få ham vekk fra dette marerittet, men det er ikke min tekst å styre. Jeg må pent la teksten arbeide slik den står.

– Anna Fiske, Trær jeg har møtt. Selvfølgelig illustrert av henne selv. Så heldige vi er som har Anna Fiske. Men hvilken bok skal jeg velge av alle hennes skjønnheter? Pussig nok ble valget til syvende og sist enkelt. Denne boka er en bok jeg tenker aller mest retter seg mot ungdom. Jeg opplever hele boka som dypt selvbiografisk der Fiske først forteller om barnet, det undrende barnet, det nye mennesket med alle spørsmålene og observasjonene. Barnet vokser opp og går inn i en ungdomstid som er fylt av forelskelser, seksualitet, engstelse og mot, så blir hun ung voksen med klarere konturer og til sist voksen med egne barn. Alle anekdotene og forandringene knyttes opp mot bestemte trær som forfatteren har et forhold til. Språket er nakent og direkte og likevel poetisk. Samtidig fremstår fortelleren som uhyre sterk. Kanskje sterk i kraft av det å fortelle så mye, av å gjøre seg selv så naken. Selv om Anna Fiske og jeg har ulik bakgrunn, så møter jeg likevel meg selv i døra her. Måten hun forteller på gjør at det når langt utenfor hennes eget liv. Jeg tenker at dette er en helt skjønn bok å få ha hos seg i de mest sårbare periodene i livet, spesielt i ungdomstida. Og for noen illustrasjoner. To av dem er til og med innkjøpt til nasjonalgalleriet. Så det så.

– Hvordan jobber du?

– I starten er jeg rett og slett på leting etter neste bok. Når den perioden blir lang, kjennes den tung og uoverkommelig. Da dukker tankene opp om at jeg aldri greier å skrive mer. Om at jeg er en helt elendig forfatter, og at alt jeg har skrevet var flaks. Jeg kan bli forferdelig selvmedlidende og sutrete – hva med stakkars meg, da? det kan komme tårer i bekker og elver – men så en dag dukker noe usedvanlig opp på papiret foran meg, det behøver ikke å være mer enn en eneste setning jeg har skrevet som fanger nysgjerrigheten min, og da er alle tårer glemt som om de ikke hadde hendt – jeg er helt på 3-årsstadiet. Så begynner jeg å skrive på denne unnselige lille begynnelsen, og vil da etter hvert bli klar over om dette skal føre til en lengre tekst og til utgivelse.

– Så begynner et rutinemessig liv. Opp om morgenen, god tid, frokost, tur i skogen, tenke på alt og ingenting, snakke med trærne, flørte med ekornene, prøve ikke å drepe maur på min vei, og så sykle til byen til en kafé jeg liker, sette meg med en kopp te og pc og skrive. Da skriver jeg i halvannen til tre timer. Dette er uten pauser. Fingrene går over tastaturet hele tiden. Selv om jeg ikke har noe å skrive, så tvinger jeg meg til å skrive. Om det blir dårlig kan jeg ikke bry meg om. Tekst kan endres etterpå. Frykten for å skrive dårlig er ofte veldig bremsende, men på dette tidspunktet har jeg ikke tid til den typen luksusproblemer. Manuset må føyses videre. Det må dyttes gjennom av meg hver eneste dag. Etter dagens skriveøkt er jeg helt tom i huet. Da er det ingenting som foregår der oppe. Og så begynner prosessen med å forberede meg til neste dags skriving. Denne delen av bokskrivinga er jeg innmari glad i, den gir en usedvanlig følelse av normalitet. Dessuten kommer det bøker ut av sånt. Som regel foreligger det et førsteutkast 4 – 8 måneder etter at jeg er kommet i gang.

– Har du en favorittillustrasjon?

– Her kommer jeg ikke unna Theodor Kittelsens illustrasjoner til folkeeventyrene. Personlig er jeg ikke særlig begeistret for selve eventyrene, jeg syns de er groteske og repetative, jeg syns de er grunnleggende fremmedgjørende og kjedelige, men illustrasjonene til Kittelsen er rein trylling. Måten han fanger det overjordiske på, det ukjente, fra trollene som vokser ut av skogene til himmelske Soria Moria og den udødelige, vettaskremmende Nøkken-illustrasjonen. Bare se på måten han bruker lyset på! I dag er det flere tegneserieskapere som mener han var en foregangsmann for nettopp serietegning. Det er en interessant vinkel å se arbeidet hans fra. På sett og vis setter det alt i en slags sammenhengende bevegelse.

– Og så har vi et bredt tilfang av gode illustratører i dag også. Dette er en helt vesentlig del av litteraturen. Vi må alltid ha fokus på at illustratørene får den plassen de skal ha. Leserne trenger dem. Forfatterne trenger dem. Tekstene trenger dem. Og historien kommer til å trenge dem. Og når dere ber meg trekke frem en enkelt, så vil jeg hente noe fra Stian Hole. Han har så mye å ta av, men la oss si hele boka Du og jeg av Synne Lea som Hole har illustrert. Jeg syns den er så vakker at det nesten er ubegripelig. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å tegne finere enn Stian Hole, men Stian Hole gjør det av og til.

– Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn? 

– Uten tvil Mio min Mio. Grunnen er at det er den aller første boka jeg fikk lest høyt som er fortalt i første person. Altså at det er et «jeg» som forteller. Mio er meg. Jeg er Mio. Det var ikke så vanlig den gangen å skrive for barn i første person. Men Astrid gjorde det i den boka, og plutselig ble jeg kastet inn i eventyret med hele meg. Jeg sto midt begivenhetenes sentrum og måtte bekjempe ridder Cato selv. Litteraturen ble virkeligheten og jeg konstaterte angstfylt men lykkelig at hele narrativet foregikk på et dypt privat plan. Dette var min historie. Det var jeg som måtte fikse dette trøbbelet Mio hadde havna i. Himmel og hav, det var nifst, altså. Å stå der med hele det ansvaret og likevel ikke kunne skrive en eneste setning av boka selv.

– Hvilken barnebokskikkelse ville du helst ha møtt?

– Jeg kunne godt tenkt meg en uke på fjellet sammen med Tonje Glimmerdal. Der har du karakter med trøkk. Jeg ville nok prøvd å lure ut av henne et par knep om hvordan man snor seg når man sitter litt ubalansert på verdens kant innimellom. Hun er en skjønn og varm og gøyal person med mange nyanser. I den boka har man også et godt plott, men jeg tenker at det å etablere en sterk hovedkarakter er og blir selve kjernen i en god historie. Det må både være en karakter man liker, en man føler med og heier på, og det må være en karakter som kan gjøre dumme ting uten å miste leseren. Da jeg leste denne boka husker jeg at jeg tenkte at Tonje hadde trengt en søster. Det var virkelig så jeg ønska henne det så inderlig fra dypt i hjerterota. Neste tanke var at jeg også trenger en søster. Så jeg anser nok meg selv for å være den hemmelige søsteren til Tonje Glimmerdal. Hva kan jeg si? Vi trenger hverandre. Tross alt.

– Og hvem ville du helst selv ha vært?

– Kanskje Tigergutt fra Ole Brum? Den lykkelige lille bråkebøtta som ikke har en eneste bekymring her i livet. Eller muligens Kaptein Sabeltann? Det kan virke ganske heftig å være ham, faktisk. Masse fest og moro, og så er han akkurat passe ond. Så har vi selvfølgelig Danny i fasanjakten. Han tror jeg ender opp som en bra fyr med en spennende utdannelse og gode folk rundt seg. En jeg godt kunne levd livet til.

– Men så tenker jeg plutselig på Snusmumrikken i Mummitrollet. Jeg har en anelse om at den fyren lever et ganske spennende, hemmelig liv som verdensmann utenfor selve teksten. Jeg har noen forstillinger om eksotiske elskerinner (eller elskere), lange middelhavsnetter, lyset fra 1001 natt, fremmede lukter og lyder. Snusmumrikkens liv tror jeg er helt fabelaktig. Og Mummidalen har jeg alltid hatt lyst til å besøke. Ja, det må nok utvilsomt bli ham.

– Hva må en virkelig god barnebok inneholde?

– En gjennomarbeidet, troverdig og spennende hovedkarakter som klarer å overraske gjennom hele teksten. Da bør resten falle på plass av seg selv.

– På eventyr med Potter eller over de syv hav med Pippi?

– Helst ingen av delene. Jeg er tross alt forfatter. Den ytre eventyrlysten ligger på aller laveste nivå. Men hvis jeg må velge tar jeg Harry. Det med trylling er jo veldig gøy, og så er det som om alt som er feil kan trylles på plass igjen. Alt, bortsett fra døden.