Bok om ål er lett å like

Nok en bok om ål? Torolf Kroglund ga ut Reise med ål – en omvei hjem hos Cappelen Damm i fjor og omtaler mye av stoffet. Den handlet om de vanvittige vandringene i ålens liv, fra Sargassohavet og hit og tilbake igjen og den tar opp i seg frykten for at bestanden trues av både miljøgifter og annet og kan forsvinne.

Far og sønn-historie sjarmerer

Patrik Svenssons Åleevangeliet. Fortellingen om verdens mest gåtefulle fisk er en satsing hos Gyldendal i høst, og det er en mangesidig bok som er lett å like. Svenssons bok er naturvitenskap, en dæsj tro og overtro, dystopi og har vakre passasjer som ligger tett opp

Patrik Svensson:
Åleevangeliet

Sakprosa
Gyldendal
272 sider
Oversatt av Rune R. Moen

mot en litterær sjanger som ikke har vært så påaktet i Norge og som i England og USA.  Der heter det nature writing. 

Svenssons litterære trumfkort er en historie som løper gjennom hele boka og handler om far og sønn som fisker ål. En far som har vandret, han har klassereist og det dukker opp mer i hans historie som ikke skal røpes her. Småhistoriene om fisketurene handler om samhandling, om å finne fram her i livet, om relasjonen mellom to menn hvor det meste ikke sies eller uttales.

Aristoteles-teorien om mudder

Ålen opptok Aristoteles som 300 år f.Kr mente at ålens liv kom fra et annet sted, ikke ved paring. Den oppsto fra mudderet, skrev han og utallige zoologer, naturforskere og andre vitenskapsfolk har forsøkt å frarøve ålen dens hemmeligheter.

Sargassohavet er et havstykke utenfor Cuba og Bahamas. Det tilhører Atlanterhavet, men er en unik møteplass for havstrømmer. Her regner man med at ålen fødes før den begynner å vandre, enda ingen noen gang har observert en voksen ål der, langt mindre sett to åler pare seg. Puslespillet har gått utrolig tregt å legge og det går via Sigmund Freud, religionene og mange slags vitere og forskere, men man har likevel ikke noe svar. Patrik Svensson gjør nøye rede for alle forsøkene på å finne viten og han bruker mye plass på forskeren Rachel Carson som han mente kom nærmest gåten.

Selv om vi vet lite i 2019, betyr det ikke at Svensson ikke har nok å skrive om. Og dette med hvor lite vi vet, gjentar han ofte, men kommer alltid opp med en interessant vinkel på neste side. Forfatterens tro på ålen, på vitenskapen og at det finnes et svar, er nesten rørende.

Det er til en viss grad fortsatt arven etter Aristoteles som spøker. All kunnskap må utgå fra erfaring. Virkeligheten må beskrives slik den fremstår for våre sinn. Bare det vi virkelig har sett, kan vi med sikkerhet si er sant. Det er et syn på hvordan mennesker skaffer seg kunnskap om verden som er blitt bevart fordi det er logisk, men også fordi det rommer et løfte. Før vi vet, er vi henvist til å tro, men for den tålmodige venter før eller siden belønningen. Sannheten skal åpenbare seg i mikroskopet. 

Hvor lite vi vet, kan bli for mye

Hvorfor skal vi bry oss om ålen når vi vet såpass lite om den? Jeg har vokst opp med trollgarn og all slags fangst og fiske på nordvestlandet og kan ikke huske at vi noen gang dro opp ål. Om vi hadde fått ål, ville vi ikke visst hva vi skulle gjøre med den og latt den gå over ripa igjen. I våre tider er alle nordmenn eksperter på amerikansk politikk og alle slags sannheter og teorier er et fem googlesøk unna, men jeg ante ikke hvor lite menneskeheten vet om ålen. Det er svært fascinerende i seg selv.

Catch 22-situasjon

Miljøgifter, endringer i klima og ikke minst overfiske ser ut til å ramme bestanden hardt. Ålen er en delikatesse i Japan (og på kjøkkenet hos Patrik Svenssons far). I 2018 vedtok EU stopp i ålefisket i hele unionen, også Middelhavet og langs Atlanterhavskysten. Som forfatteren skriver, med et slags hørbart sukk i teksten:

Slik fortsetter ålen å dø ut for oss, mens beslutningen om hva som skal gjøres for å forhindre det, stadig blir utsatt. Til vi vet mer. Eller til det ikke finnes mer igjen å vite.

Det er altså en helt klar Catch 22 – situasjon. Men det ser litt bedre ut om man leser fra begynnelsen igjen der Patrik Svenssons optimisme og begeistring er som størst.

VIDAR KVALSHAUG