Bohemen som aldrende kvinne

Patti Smith om sorg, savn og kaffe.

Patti Smith er glad i kaffe. Som hun er glad i kaffe. Eller «kaffi», som det heter i Brit Bildøens fine oversettelse av oppfølgeren til Just Kids – memoarboken om venn – skapet hennes med fotografen Robert Mapplethorpe, fra 2010, som ble en så stor suksess at den simpelthen måtte følges opp på et eller annet vis.

Men på hvilket? Det er et spørsmål som synes å ha utfordret forfatteren selv også, som innleder M Train med setningen «det er ikkje så lett å skrive om ingenting».

DEN ABSOLUTTE BOHEM

Smith skriver ikke om «ingenting». Dypest sett er M Train en bok om savn. Eksplisitt savnet etter ektemannen hennes, Fred «Sonic» Smith, som døde i 1994. Men også savnet etter materi – elle ting og egen ungdom – alt det der som nå befinner seg i «det taptes dal». På overflaten kan imidlertid M Train i lange passasjer oppleves som en utdrag fra dagboken til noen som er veldig glad i kaffe.

Smith, 69, er ikke bare rockens, men en av verdens største svermere. Den absolutte bohem, for evig oppslukt av forbildene – Artaud, Rimbaud, Genet, Ginsberg, alle de der du kan forestille deg.


Patti Smith:
M Train

Sakprosa
Samlaget
246 sider
Brit Bildøen

Hun synes å ha et oversanselig for – hold til disse heltene. Eiendeler som har vært deres, besitter for henne magisk, symbolsk kraft. Hun utfører ritualer ved gravstøttene deres, og oppsøker stedene de har besøkt med kameraet i hånd. Knipser bilder som peprer prosaen i M Train, og som vel må sies å være av størst verdi for henne selv.

PRIVILEGERT OG FRI

Smith kan slå en som en tenåring som aldri trengte å bli voksen. «Dagjobben» som rock-stjerne tillot henne å leve et liv fjernt fra vanlige menneskers daglige bekymringer. Patti forble en drømmende romantiker. Det er denne romantikerens daglige liv vi leser om i M Train. Det er et melankolsk liv, det også.

Smith er privilegert. Hun kan når som helst bestille seg en tur til Tokyo, eller Berlin, eller Reykjavik, eller Marokko, for å vandre i fotsporene til heltene sine. Hun kan ta inn på et hotell i London i dagevis, bli liggende i sen – gen og sluke episode etter episode med skandinaviske kriminalserier på TV. (Hun elsker merkelig nok denne tross alt ganske banale sjangeren). Hun er absolutt fri, ingen lurer på hvor hun er. (De to barna hennes blir knapt nevnt i denne teksten).

Oftest sitter hun på kafé. Prøver å skrive, men blir mest sittende og tenke. Selv kostholdet hennes er liksom «poe – tisk»: Kaffe, endeløse mengder kaffe, og brunt brød dyppet i olje.

Det mest dramatiske som skjer i nåtid i M Train, er at en annen kvinne tar den faste plassen hennes på stamkafeen i New York. Historien om huset hennes på Rockaway Beach, som blir herjet av orkanen Sandy, blir barnemat i forhold. Selv om stormen virvler opp minnene om sjelevennen Fred.

GRÅMELERT ALDERDOM

Smiths rutiner, og ikke minst det ende – løse maset om kaffe, kan i perioder gå en på nervene. De mange som har sett Smith på scenen – hun har vel etter hvert blitt en slags «norgesvenn» – ser en urkraft; en 69 år gammel kvinne som, krabbende rundt på scenegulvet og helt blottet for ironi, kan feire musikkens transcenden – tale kraft.

I M Train vandrer hun rundt som en hvilken som helst nabokone. Snakker med eiendelene og kattene sine. Sovner i sengen med ytterkåpen på. Ser krim på TV. Drikker kaffe.

Det er et verdifullt innblikk i den gråmelerte alderdommen i en eksistens som alltid har higet etter det fargespra – kende og skjønne. Livets mange sorger innhenter oss alle, også de mest håpe – fulle og romantiske blant oss. Så får det heller være at M Train i lange perioder oppleves som nokså triviell.

Det hjelper selvsagt – åh, som det hjelper – at Patti Smith virkelig kan skrive, selv når hun skriver om «ingen – ting». Boken er stinn av gode setninger. Den er dessuten kunstferdig konstruert: De siste 20–30 sidene, bokens beste, føles som crescendoet i en stillferdig symfoni. De gir leseren full valuta for innsatsen.

 

MORTEN STÅLE NILSEN

 

-- annonse --